Jeg er nylig tilbake fra en konferanse i Trondheim om klimanøytral bydelsutvikling. I tre dager har jeg sittet tålmodig og hørt på hvordan våre fremste arkitekter, ingeniører og planleggere på ulike vis forslår å utforme en klimanøytral bydel i Trondheim. Det var stor variasjon mellom forslagene, noe som understreker at det er mange veier til klimanøytralitet. Og det er trolig bra, ettersom overordnede prinsipper og felles retningslinjer sjelden overlever det brutale møtet med det lokale mangfoldet.
Men på ett område var de fire forslagene like: de ville alle bruke vindmøller, solceller og/eller bioenergianlegg til å produsere strøm. Eller det som ofte omtales som strøm produsert fra nye, fornybare energikilder. Og det er jo ikke så rart, for da kan strøm produseres uten utslipp av klimagasser. Dermed kan denne klimagassfrie strømmen erstatte den mer klimaforurensende vannkraften vi bruker i dag. - Sa du vannkraft? - Ja. - Men er ikke strøm produsert fra vannkraft uten utslipp av klimagasser da? - Jo. - Men hvorfor erstatte den med noe annet da?
Ja, si det. Vannkraft behandles i grunnen nokså sært i Norge. Miljømessig sett står den i skammekroken sammen med olje og gass og er derfor sett på som et problem snarere enn en løsning. Snakker du om vannkraft i Norge i dag er du rett og slett en miljøskurk. I de fleste andre land er vannkraft derimot en del av løsningen. Pussig nok er norske selskaper som utvikler vannkraft i andre land snarere helter enn skurker.
Det er selvfølgelig grunner til det. For det første har vi en svært konfliktfylt historie bak oss med sprengte broer, bulldosere og bæring av professorer på dagsordenen. Ingen politiker med vettet og karriereambisjonene i behold ønsker vel å sette i gang det sirkuset på nytt. Statsminister Jens Stoltenberg satte dessuten skapet ettertrykkelig på plass med sitt ”tiden for de store vannkraftutbyggingene er over”.
For det andre er ikke vannkraft ny fornybar energi. Det er gammel, fornybar energi. ”Gammel” og ”fornybar” er ingen god kombinasjon. Det høres snarere ut som antonymer. Og ikke nok med det. I tillegg til å være gammel regnes teknologien som fullt kommersielt utviklet. Fornybar energi, og da særlig ny fornybar energi, skal nemlig være ny og helst ulønnsom. Da er den avhengig av offentlig støtteordninger, noe som trolig gir politikere følelsen av at de skaper arbeidsplasser, sikrer offentlig kontroll og samtidig holder kyniske næringslivsaktører som bare vil tjene penger borte.
For det tredje skal det være lite av ny, fornybar energi. Ny, fornybar energi er med andre ord greit så lenge vi snakker om 0,4% av den samlede energiproduksjonen. Når det blir 60 prosent er det ikke greit lenger. Da blir den nye, fornybare energien gammel (og har trolig blitt lønnsomt for lenge siden) og det vi ikke vil ha. En annen lite utbygd ny, fornybar energi som nylig har dukket opp kan vi derimot akseptere.
For det fjerde er det åpenbart at vannkraftutbygging utgjør en alvorlig miljøbelastning på natur og miljø. Særlig der kraftproduksjonen kombineres med store demninger. Det er ingen grunn til å underslå det. Det er i seg selv en god grunn til å la være. Men er det noen som virkelig tror at vi kan produsere kraft, eller all energi for den saks skyld, uten negative konsekvenser for natur og miljø? Er det noen som tror at for eksempel 1 TWh produsert vindkraft samlet sett er mer miljøvennlig akseptabelt en 1 TWh produsert vannkraft? Allerede under fremleggelsen av Vår felles fremtid i 1987, understrekte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling sterkt at all energiproduksjon har negative konsekvenser for natur og miljø. (Implikasjonen av denne erkjennelsen er selvfølgelig at det beste er å spare energi; men selv etter at Verden har spart energi trenger Verden energi – mye energi.)
Likevel er det et gradsskille mellom på den ene siden fornybar energi (ny og gammel!) og fossil energi på den annen. I en diskusjon om hva som er miljøvennlig energi er det mellom disse to slaget må utkjempes. En intern kamp mellom tilhengere av de ulike fornybare energikildene tjener antakeligvis bare dem som lever godt på fortsatt produksjon og bruk av fossil energi.
Mener jeg dermed at vi skal bygge ut mer vannkraft? Nei, ikke nødvendigvis. Det beste, miljømessig sett, hadde vært ikke å bygge ut noen ting. Men dersom vi skal produsere mer fornybar energi – for eksempel som et resultat av EUs fornybardirektiv – kan det vel være like greit å bygge ut 10 TWh vannkraft, gjerne småkraft, som vindkraft?
(Innlegget er også publisert på forskning.no)
Interessant innlegg! Eg har to kommentarar til dette.
SvarSlettFor det første, skiljet mellom vasskraft og ny fornybar energi er ikkje lenger så populært som det ein gong var, og det kan vi være glade for. I akademiske kretsar er det få som deler opp på denne måten no lenger, sjølv om det til tider fortsatt kan ha noko føre seg. Skiljet er historisk, og oppsto som eit begrep i internasjonalt "energispråk" for fleire år tilbake fordi vasskraft tradisjonelt har dominert det fornybare området. For ti-tjue år tilbake var det tusen, ti tusen eller kanskje hundre tusen gongar meir elektrisitetsproduksjon frå vasskraft enn frå andre fornybare energikjelder. No er det ikkje lenger slik, så vi må vurdere bruken av begrepet.
Den andre kommentaren, er at eg trur at fokuset som vert lagt på sol- og vind-energi er grunna i at dette er energiproduksjon som kan gjerast lokalt. Det er mykje merksemd rundt "plussenergihus" og liknande begrep i desse typer forskingsmiljø, og vasskraft er jo vanskeleg å integrere i dei fleste bygningar. Om det er riktig å leggje så mykje fokus på plussenergihus og denslags, er ein annan diskusjon.