Tenk om alle bodde i Oslo?

Hvordan ville det være her - hvis hele Norges befolkning bodde i Oslo? Vil en slik sitasjon innebære at vi må bygge mot himmelen eller inn i Oslomarka? Eller finnes det mer akseptable mellomløsninger?

Hva om vi alle bodde maksimum en times kjøring fra Oslo Sentrum? Hvordan ville byen se ut? Hvordan ville menneskene ha det? Og – ikke minst – hva skal vi gjøre med resten av landet? Disse spørsmålene ble stilt i radioprogrammet ”Sånn er livet” i NRK P2 for en tid tilbake.

I programmet skisseres følgende fremtidsutsikt: ”Etter den siste utvidelse av bygrensen bor det nå mer enn fire millioner mennesker her – og snaut en million i umiddelbar nærhet. Hele Norges befolkning – nesten fem millioner mennesker – er samlet innenfor en times kjøring fra Rådhusplassen. Boligområdet i byen er på størrelse med Londons – og der bor det nesten 7,5 millioner. Så i virkeligheten har vi ganske god plass. Og trenger vi strengt tatt å ta hele landet i bruk?”.

En slik debatt reiser umiddelbart to spørsmål. Det første dreier seg om vi ønsker en slik utvikling, mens det andre handler om den konkrete fysiske planleggingen av Oslo dersom en slik fremtid realiseres. Jeg skal her i hovedsak se nærmere på det sistnevnte problemet. Spørsmålet om vi alle bør bo i Oslo er først og fremst av normativ karakter, altså et spørsmål om vi faktisk vil ha det slik. Jeg tror ikke forsøk på å skaffe objektive ”bevis” på at det økonomisk, sosialt eller miljømessig er gunstigst med befolkningen samlet i Oslo eller i større grad spredt ut over landet fører noen vei.

Hvordan ville så byen sett ut dersom alle bodde i et noe utvidet Oslo. Problemstillingen er ikke så virkelighetsfjern som man først får inntrykk av. De siste tiårene har befolkningsveksten i dette området økt kraftig, og det er grunn til å tro at dette vil fortsette i de neste tiårene. Derfor er vår problemstilling nært beslektet med spørsmålet: hva om de fleste bodde i Oslo? Hvordan skal byen da se ut?

Helt siden den første bydannelsen i Mesopotamia for om lag 7000 år siden hvor byer som Eridu og etter hvert Babylon så dagen lys, har nok spørsmålet vært reist. Hvilken ramme som lå rundt diskusjonen den gang er ikke så godt å si, men i dag kan ingen diskusjon om byform unnlate å bringe inn begrepet bærekraftig utvikling. Som en rund definisjon kan vi i at bærekraft betyr en langsiktig, sosial og økonomisk samfunnsutvikling innenfor rammen av et økosystems bæreevne. Så hva er en bærekraftig byform?

Siden lansering av begrepet bærekraftig utvikling i FN-rapporten Vår felles fremtid i 1987, har to konkurrerende modeller for bærekraftig byutvikling levd side om side innen planleggingsteorien. På den ene siden finner vi Den kompakte byen, hvor tett og konsentrert bebyggelse dominerer og det er korte avstander mellom boliger, butikker og arbeidsplasser. I praksis innebærer det en boligsituasjon dominert av høyblokker og sammenhengene bygårder og en transportsituasjon der de fleste av hverdagens gjøremål kan gjennomføres med buss, trikk, sykkel eller til fots.

For Oslos del betyr dette blant annet at Markagrensen ligger fast. Samtidig får man fylle inn med bebyggelse på alle tilgjengelige områder innenfor byens grenser. Her får man i første omgang konsentrere seg om såkalte gråe arealer bestående av allerede nedbygde, men nå ubrukte arealer. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at det ikke også legges et betydelig press på å bygge ut de grønne arealene vi i dag finner i byen.

På den andre siden finner vi Den spredte – eller grønne – byen. Her dominerer lav tetthet, eneboliger med tilgang på private grøntarealer, og det er få eller ingen tanker om å begrense arealbruken slik den kompakte byen har ambisjoner om. I sin mer rendyrkede form involverer denne posisjonen mer eller mindre grad av selvberging, både for den enkelte husholdning og for boligområder. Får dette byplanidealet slå igjennom vil Oslomarka om få tiår være fylt med boliger, veier og arealer for lokal matproduksjon.

Skal Oslo bli enda mer kompakt og høy enn den er i dag, eller skal den tillates å vokse ut i omlandet? Det er ingen lett avveining. Hver for seg har nemlig den kompakte og den grønne byen fordeler og ulemper. La meg kort gjengi noen av stridsspørsmålene her.

Den store og kompakte byen har et potensial for effektiv og miljøvennlig transport, men praksis viser at de sliter med å utløse dette potensialet. Fremdeles er de store europeiske byene plaget av luftforurensning, støy, køer og lav forflytningshastighet. Empiriske studier viser dessuten at det er grenser for hvor kompakte og store byene bør bli før effektiviseringsgevins-ten avtar og inneffektiviteten ved store og komplekse systemer overtar. Energibruken per innbygger ser ut til å avta inntil en viss bystørrelse, hvor energibruken så igjen øker i takt med byens størrelse.

Én av årsakene til dette er ferie- og fritidsreisene. Det ser ut til at folk som bor i store og kompakte byer – i motsetning til de som hører hjemme i mindre byer og spredtbygde områder – er langt mer reiselysten i ferietiden. De underliggende mekanismene som her trer i kraft er ikke helt forstått, men sammenhengen mellom byform og fritidsreiser er interessant med tanke på lansering av den store kompakte byen som det bærekraftige alternativet.

I den spredte byen unngår man nettopp på grunn av spredningen de verste tilfellene av helsefarlig lokal luftforurensing, men store avstander kan lett bidra til at det samlete transportvolumet og dermed også drivstofforbruket øker. Paradoksalt nok vil da – slik Jane Jacobs påpekte allerede i 1961 i boka The death and life of great american cities – den spredte byformen bidra til å øke omfanget av det problemet den var ment å løse. Når drivstofforbruket øker er det dessuten et alvorlig tilbakeslag for det viktige arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser.

Den spredte byen er gavmild på arealer, noe mange vil verdsette høyt. På den andre siden venter en rekke ubehaglige arealkonflikter i kjølvannet av en slik løsning, noe diskusjonen rundt Markagrensen er en god indikasjon på.

I et forsøk på å forene det beste fra de to ytterpunktene har det i de senere årene dukket opp en rekke mellomposisjoner eller kompromisser. En slik retning er den såkalte ”Urban Village”, eller by-landsbyen. Her skal forholdene legges til rette for små, tette og konsentrerte enheter innenfor byens grenser. Enhetene er langt på vei selvforsynte med boliger, arbeidsplasser og private og offentlige servicetilbud. Dessuten er de ulike enhetene forbundet med et velfungerende kollektivsystem. Potensialet er stort men hensyn på mindre transport og energibruk, men det gjenstår å se om teori stemmer med praksis.

Dessuten: hvem ønsker å bo slik? Kanskje forener ”by-landsbyen” det verste fra den kompakte og den spredte byen? For hvem vil flytte til byen om de verdsetter mer landlige kvaliteter? Og hvem ønsker å oppgi byens mangfold av muligheter og kompleksitet, for en landsbyliknende tilværelse i byen? Likevel er det nok den typen kompromisser vi må leve med dersom vi alle mot formodning skulle trekke til Oslo.

(Innlegget har tidligere vært publisert som kronikk i Dagsavisen og forskning.no)