I løpet av 25 år har begrepet «bærekraftig utvikling» blitt
stadig mer utvannet. Det er blitt en ren ønskeliste for politikere, byråkrater
og forskere, og omfatter alt - og dermed ingenting. Dette kan ikke fortsette: det
er på tide å gå tilbake til Brundtlandrapporten.
Oppsummert omfatter listen alt vi vil ha mer av (eventuelt mindre
av) i samfunnet. Og da blir bærekraftig utvikling en ønskeliste som omfatter
alt – og dermed ingenting. Trenger vi et slikt begrep? Ja, mener FN,
Verdensbanken, G20-landene, EU og den norske regjeringen, både for oss selv og
våre etterkommere. Men da må vi bli enige om hva det betyr, og det er slett
ikke lett.
Det har egentlig aldri vært lett. Allerede da begrepet ble
lansert i 1987 i FN-rapporten Vår felles
fremtid (den vi i Norge liker å kalle Brundtlandrapporten,
siden Gro Harlem Brundtland ledet arbeidet) var det uenighet om hva begrepet
betød. Ikke så rart heller når mange land – fattige og rike - skal bli enige om
noe viktig. Den engelske professoren John Whitelegg har oppsummert det slik:
«et begrep som John Major, George Bush og Fidel Castro kan bli enige om kan vel
ikke bety noe som helst, kan det?»
Whitelegg er definitivt inne på noe. Likevel er det viktig å
gi begrepet innhold. Da må vi skille mellom bærekraftutfordringer som er henholdsvis
«avgjørende», «viktig» og «ønskelig». Og vi må starte med det som er
avgjørende: de utfordringer som må møtes
dersom vi skal kunne kalle utviklingen bærekraftig. Så får vi ta det viktige og
det vi ønsker oss etter hvert.
Heldigvis er det ganske stor enighet om hva som er de
avgjørende utfordringene i Brundtlandrapporten: sikre langsiktig økologisk
bærekraft, dekke det grunnleggende behovet for alle verdens innbyggere, jobbe
for rettferdighet mellom de som lever i dag og bidra til rettferdighet for
fremtidige generasjoner.
Javel, dette var da vel greit nok. Ikke vanskelig å være
enig i dette. Men hva så? Nå kommer vi til den virkelig vanskelige øvelsen. Den
som er enda vanskeligere enn å skille mellom det avgjørende, det viktige og det
ønskelige. Hvordan skal vi måle de avgjørende utfordringene? Hvor skal vi sette
grensene? Her kommer et forslag.
Det viktigste målet på å sikre økologisk bærekraft er
energi. Hva slags type energi vi bruker, hva vi bruker den til og ikke minst
hvor mye vi bruker er helt avgjørende for målet om en langsiktig økologisk
bærekraft. Energiproduksjon bruker store arealer med negative virkninger for
natur og biologisk mangfold. Flytting av energi skaper oljesøl og monstermaster.
Energibruk forårsaker helseskadelig forurensning og bekymringsfull
klimaendring. Ok, energibruk dekker ikke alt,
men det er ikke langt unna.
Hvor mye energi skal vi bruke? Brundtlandrapporten så ingen
annen utvei enn en halvering av energiforbruk per innbygger i rike land. I
begeistringen etter Brundtlandrapporten la Norge frem en Stortingsmelding der
nettopp størrelsen på energiforbruket ble problematisert. At denne ambisjonen nå
ser ut til å være forlatt, kom tydelig frem da Dagens Næringsliv for en tid tilbake prøvde å finne meldingen.
Etter mye strev fant de noen gjenglemte eksemplarer i nedstøvede kasser i
kjelleren på Miljøverndepartementet! Målet om å halvere energibruken har
imidlertid nylig fått en renessanse gjennom Det internasjonale klimapanelets (IPCC)
utakknemlige arbeid med å begrense global oppvarming.
Det viktigste målet på å dekke grunnleggende behov er brutto
nasjonalprodukt (BNP). Et land med høyt BNP kan tilby sine innbyggere nok mat,
rent vann, sykehus og tak over hodet. Ok, penger er ikke alt. Studier viser at
en blir ikke lykkeligere av mer penger. Men økt lykke er i denne sammenheng viktig
og ønskelig, ikke avgjørende.
Hvor høyt må et lands BNP være? Vi mener at alle land må
overstige det FNs utviklingsprogram kaller middels menneskelig utvikling.
Omregnet i kroner betyr det et BNP på 5.000 US$ per innbygger (justert for
kjøpekraft). I dag troner Norge blant de øverste på listen med BNP på rundt
55.000 US$, mens Congo for tiden innehar den bedrøvelige sisteplassen med under
400 US$.
Et godt mål på rettferdighet mellom fattig og rik er
Gini-koeffisienten, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini.
Koeffisienten angis som en tallverdi fra 0 til 1, hvor 0 indikerer at alle
innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue, mens tallverdien 1
indikerer at én person eier all inntekt eller formue.
Finnes det en rettferdig verdi for Gini-koeffisienten? FNs
bosettingsprogram (UN-HABITAT) har satt 0,4 som et internasjonalt
varslingsnivå. Det bør være et mål å strekke seg etter. I dag finner vi størst
ulikheter i enkelte Afrikanske land (Namibia har 0,74) mens de skandinaviske
landene har de laveste verdiene (Norge har 0,26).
Rettferdighet overfor fremtidige generasjoner er vanskelig.
Hva vet vi om deres behov? Vi vet imidlertid at langsiktig økologisk bærekraft
vil være en avgjørende forutsetning for at de skal få dekket sine behov – hva
de nå enn måtte være. Og da er energibruk igjen nøkkelen. Skal vi tenke langt
frem må vi tenke på varige
energikilder, altså andre kilder enn olje, kull og gass. Vi mener derfor at
andelen fornybar energi i samfunnet er et viktig mål på rettferdighet overfor
fremtidige generasjoner.
Hvor mye fornybar energi? Etter hvert kun fornybar energi, men som et kortsiktig mål kan vi bruke 27% innen
2035. Det er andelen som IPCC mener må til for å begrense den globale
temperaturstigningen til 2 grader.
Halvere energiforbruket per innbygger i rike land, øke BNP til
over 5000 US$ per innbygger for alle land, redusere Gini-koeffisienten til under
0,4 og øke andelen fornybar energi til over 27%, Da snakker vi for alvor om bærekraftig utvikling. Inntil disse
målene er nådd, må vi gjerne pusse tennene og slanke oss. Men ikke kall det
bærekraftig utvikling.
(Innlegget har tidligere vært publisert på forskning.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar