Mantraet ”alle monner drar” hjelper lite for å berge klimaet. Tvert i mot står mobilladere, sparedusj og miljøvennlige lommelykter i veien for andre og viktigere valg.
Ingen har vel unngått å få med seg oppstusset rundt det nylig avsluttede klimamøtet i København, og den nærmest desperate kampen for å unngå en økning av klodens temperatur på mer enn 2 grader. De fleste vil heller ikke unngå å høre mer i årene som kommer; i 2013 kommer nemlig en ny rapport fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) og lekkasjene fra dette arbeidet er ikke godt nytt.
På de mange talerstolene i København hamret den ene statslederen etter den andre inn at tiden for å snakke var over og at tiden nå var kommet for å handle. Likeledes ble det gang på gang slått fast at alle må gjøre sitt. I den forbindelse kan det være verdt å reflektere litt over hvilke handlinger som må til og hvordan vi forbrukere kan bidra.
Det er en vanlig oppfatning at dersom alle bare gjør litt, så vil vi kunne utrette mye sammen. I fjorårets internasjonale bestselger, Sustainable Energy – without the hot air, tar David JC MacKay, professor i fysikk på Universitetet i Cambridge, et oppgjør med denne forestillingen. For å sikre en bærekraftig energiforsyning (noe som er avgjørende for å redde klimaet), insisterer han på at mantraet ”alle monner drar” ikke bare er feilaktig men også direkte farlig. Det er feilaktig fordi det beviselig ikke er riktig. Det er farlig fordi det luller oss inn i en forestilling om at vi ikke trenger å gjøre mer enn litt.
Men vent litt, hvordan kan det være feilaktig? Hvis mange sparer litt så blir det jo mye til sammen. Jo, det er for så vidt riktig, men det er ikke MacKays poeng. Hans poeng er at det blir nok mye, men det monner ikke. Han illustrerer dette poenget ved å vise til følgende utsagn: ”Dersom alle landets (hans eksempler er fra Storbritannia) ladere står i stikkontakten selv om de ikke er koblet til mobiltelefonen, vil de bruke elektrisitet tilsvarende 66 000 husstander.”
Det høres unektelig mye ut, men målt opp mot Storbritannias 25 millioner husstander blir det lite. I følge MacKay burde utsagnet over heller vært formulert slik: ”Dersom alle landets ladere står i, vil disse bruke en kvart prosent av husholdningens samlede energiforbruk.” Det ble snakket mye om prosenter i København, men reduksjoner i størrelsesordene en kvart prosent var ikke mye fremme!
For å ytterligere understreke foreskjellen mellom de små tingene som ikke monner og de store tingene som monner, gir MacKay to andre eksempler med mobilladere: Den energien man sparer i døgnet ved å trekke ut kontakten til laderen når den ikke er i bruk, tilsvarer ett sekund bilkjøring. Og: Den energien man sparer i løpet av et år ved å trekke ut kontakten, tilsvarer energimengden i et badekar med varmt vann. Han konkluderer med at å redde klimaet med mobilladere dermed er som å øse Titanic med teskje.
Nå mener selvfølgelig ikke MacKay (eller vi) at man ikke skal gjøre disse små tingene. Sparing er bra uansett. Men man skal være klar over at det monner slett ikke. Skal det monne må vi gå løs på de store tingene. Dessverre dreier det seg da ikke om mobilladere, sparedusj, miljøvennlige lommelykter og underskriftskampanjer, men om de tingene vi trolig setter mest pris på: billedliggjort ved metaforene bolig, biff og bil.
Bolig – fordi vi bruker svært mye energi og materialer til bygging, oppvarming og drift av husene våre. Biff – fordi kjøttproduksjon er mer energikrevende enn produksjon av de fleste andre matvarer. Bil – fordi vi kjører og flyr stadig mer. Til sammen står disse tre forbrukskategoriene for nærmer 80 prosent av en husholdnings totale miljøbelastning. Uten å gjøre noe med disse tre kan vi bare glemme å nå stadig mer ambisiøse utslippsmål.
Ok, så ”alle monner drar” er tvilsomt, men hvordan kan det være farlig? MacKays poeng er at forestillingen om at dersom alle gjør litt så skal nok dette gå bra, forhindrer at vi gjør de nød-vendige store grepene. Dette er ikke bare fabuleringer fra MacKays side, men støttes av en rekke empiriske undersøkelser vi har gjennomført av nordmenns forbruk i det siste tiåret. Her er noe av det vi fant:
Folk som har skrevet under på opprop om miljøspørsmål (gjøre litt) bruker mer energi i boligene sine og reiser mer på bilferie enn andre. Folk som har installert sparedusj og energisparende lyspærer (gjøre litt), kjører mer bil og flyr mer enn andre. Folk som er medlemmer i miljøvernorganisasjoner (gjøre litt) drar oftere på lange flyreiser enn andre. Det kan altså virke som om når man har skrevet under på et opprop for bygging av flere sykkelstier, montert sparedusj og betalt årets kontingent til Bellona, så kan man unne seg noe ekstra på andre områder.
Skal vi nå regjeringens målsetninger om 30 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 og karbonnøytralitet på lengre sikt, kan vi gå frem på tre måter: bli færre mennesker, endre livsstil, eller beholde livsstilen og satse på nye og mer effektiv måter å dekke våre behov på. Den første måten kan vi glemme, vi kommer ikke til å halvere befolkningen på de neste tiårene. Den andre måten er heller ikke særlig troverdig, da de færreste nok frivillig vil gi fra seg goder man møysommelig har opparbeidet seg. Da står vi igjen med nye og mer effektive måter å dekke våre behov på. Her er utvikling og bruk av ny teknologi sentralt, men slett ikke avgrenset til det. Alle løsninger som kan bidra til å dekke behov på en mer miljøvennlig måte må tas i bruk.
Det kan være verdt å merke seg at mye av denne teknologien og mange av disse løsningene allerede finnes. Vi trenger ingen månelanding for å skaffe oss små biler med lavt drivstofforbruk, varmepumper, effektiv isolering av hus, sykle mer, kjøre sammen med naboen på jobb eller velge Kreta fremfor Kina i ferien. Men vi trenger også helt ny teknologi og nye løsninger som forbruker energi og forurenser på et langt lavere nivå enn i dag.
Det er ikke umiddelbart lett å se konturene av den nye teknologien og de nye løsningene. Trolig er vi i dag for fastlåst i måter å tenke på, så her får vi trolig sette vår lit til barn og ungdommers kreativitet. Bare de får logget seg av Facebook og slått av iPoden først. Og det er slett ikke lite, bare dét!
(Innlegget er skrevet sammen med Kristin Linnerud, forsker på Cicero, og er tidligere publisert som kronikk i Dagbladet)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar