Transport og miljø og sånn ...

Et begrep som ”bærekraftig transport” er til å sovne av. Kanskje blir det mer interessant hvis jeg sier at det egentlig handler om mer rettferdighet – overfor fattige, natur og fremtidige generasjoner? Kanskje kan vi da bli mange nok til å gi politikere den nødvendige støtten de trenger for å føre oss vekk fra dagens urettferdige og ikke-bærekraftige transportmønster?

Når familie og venner spør meg hva jeg jobber med, svarer jeg som regel at jeg forsker på transport og miljø og sånn. De fleste nikker anerkjennende på hodet og sier noe om ar det er et veldig viktig tema og så snakker vi om noe annet. De litt mer nysgjerrige vil vite mer og da pleier jeg å svare at jeg forsker på bruk av hydrogen som drivstoff i biler i stedet for bensin og diesel. Som regel ender vi da opp med en interessant diskusjon om fordeler og ulemper ved hydrogenbiler før vi nokså raskt vender oppmerksomheten mot fotball og religionskrig.

I tillegg til at jeg forundres litt over hvor lite interessant de fleste synes mitt forskningstema er, har jeg også litt dårlig samvittighet. Jeg er nemlig imidlertid ikke helt ærlig i mitt svar. Sannheten er at jeg forsker på bærekraftig transport. Imidlertid er det slik at ved å si ordet ”bærekraftig” har jeg fullstendig mistet interessen hos den som spør. I stedet for anerkjennelse og nysgjerrighet, får jeg et forvirret og flakkende blikk. Jeg skynder meg derfor alltid raskt til å snakke om noe annet.

For å lette på min dårlige samvittighet skal jeg prøve å forklare hvorfor jeg mener det er viktig å forske på bærekraftig transport, og ikke bare transport, miljø og sånt – eller miljøvennlig transport som det gjerne kalles. Formålet er ikke bare å fylle ut det lille bildet som viser hva jeg jobber med. I det store bildet trekker EU fram bærekraftig transport som det nye imperativet i deres nye transportpolitikk. Det skulle imidlertid ikke forundre meg om EU sliter like mye som meg med forklare hva de egentlig mener med det!

Det meste av det som faller inn under betegnelsen miljøvennlig transport er også en del av begrepet bærekraftig transport. Slik sett er jeg kanskje ikke helt uærlig i mitt svar. Imidlertid trekker bærekraftig transport inn et svært viktig tillegg: krav om rettferdighet. Nettopp koblingen mellom miljø og rettferdighet var da også hovedtanken til FN-kommisjonen som i 1987 la fram rapporten ”Vår felles fremtid” og dermed brakte det overordnede begrepet bærekraftig utvikling (som er moderbegrepet til bærekraftig transport) inn på den internasjonale dagsordenen.

Rettferdighet innebærer at de som snakker med lavest stemme også skal bli hørt. Vår felles fremtid peker på tre slike grupper som kronisk sliter med å få opp stemmevolumet: de fattige, naturen og fremtidige generasjoner. Alle kjemper de en ulik kamp om oppmerksomhet med det eneste våpenet de har: en appell til de høytrøstedes rettferdighetssans. Og den tror jeg finnes. Jeg tror også de fleste vil ha lettere for å akseptere et budskap om rettferdighet enn en uklar ide om bærekraftig utvikling. Kanskje burde derfor bærekraftig utvikling egentlig hete rettferdig utvikling?

Bærekraftig transport er altså noe mer enn miljøvennlig transport, men hva skiller de to begrepene fra hverandre? For det første, hensynet til rettferdighet for de fattige innebærer at tilgang på nødvendig transport må bedres kraftig. Det gjelder i første rekke store grupper i utviklingslandene men også mange i vårt eget land. Siden disse gruppene har lite penger betyr det et sterkt forbedret – og kanskje også gratis – kollektivtilbud. Land som ikke selv har kunnskap og ressurser til å bygge ut kollektivtransporten må gis den nødvendige hjelp fra land som har begge deler.

For det andre, hensynet til rettferdighet for naturen innebærer at våre transportvaner ikke påfører planter og dyr ubotelig skade. Dette hensynet kan begrunnes med en idé om naturen har en egenverdi og at det derfor er rettferdig at vi tar hensyn til den. For dem som fnyser av tanken om at naturen har en verdi i seg selv ut over det å skaffe mennesker luft, mat og rekreasjon, kan hensynet alternativt begrunnes ut fra en egeninteresse fordi vi simpelthen er avhengig av naturen for å overleve.

For det tredje, hensynet til rettferdighet for fremtidige generasjoner innebærer at våre etterkommere også skal få dekket sine transportbehov. I motsetning til fremtidige generasjoners behov for mat og ren luft, vet vi imidlertid lite om hvilke transportbehov de vil ha. Derimot vet vi at oljen tar slutt en dag og at man i fremtiden derfor må bruke andre drivstoffer enn bensin og diesel. Hensynet til fremtidige generasjoner innebærer derfor at vi i dag starter arbeidet med å utvikle drivstoffer fra nye og varige energikilder.

En fjerde viktig forskjell mellom bærekraftig og miljøvennlig transport er at det førstnevnte i langt større grad tar inn over seg grenser og fordeling. Rettferdighet overfor natur og fremtidige generasjoner setter grenser for hvor mye vi kan forurense og hvor mye ressurser vi kan bruke. Rettferdighet overfor de fattige tilsier at ressursene må fordeles mye mer likt enn de gjørs i dag.

Bærekraftig transport handler altså om at de fattige må gis mulighet til å reise mer, de rike må sannsynligvis reise mindre, men alle må reise mer miljøvennlig.

Det fascinerende med de tre hensynene til rettferdighet er at de kan forsterke hverandre positivt. For eksempel gir økt kollektivtilbud både bedre tilgjengelighet, reduserte utslipp og representerer kanskje også en løsning på transportbehovene til fremtidige generasjoner. Videre bidrar redusert skade på natur til å bedre levekårene for fattige og rik – både i dag og i fremtiden. I tillegg kan nye drivstoffer minske oljeavhengighet og samtidig gi mindre utslipp.

Det besværlige er imidlertid at de også kan forsterke hverandre negativt. Dersom vi ikke bedrer kollektivtilbudet, kan bilavhengigheten øke ytterligere med påfølgende økning av utslipp og bruk av ikke-fornybare ressurser, noe som igjen gjør jobben med å rydde opp vanskelig for kommende generasjoner.

Det tankevekkende med disse tre punktene er at vi vet omtrent hva vi må gjøre og at mesteparten av det vi trenger ligger rett foran nesa vår: Biler med lite eller ingen utslipp kan kjøpes over disk. Vi har også god kunnskap om hvordan vi kan lokalisere boliger, butikker og arbeidsplasser slik at transportbehovet reduseres. Vi har dessuten god kunnskap om nye drivstoffer som kan gjøre oss uavhengig av fossile energikilder.

Det foruroligende er at vi likevel ikke bruker denne kunnskapen og den tilgjengelige teknologien. Og her er vi fremme ved selve hovedutfordringen for gjennomføring av bærekraftig transport: Vi må bli mange nok som synes dette er en god ide og verdt å bruke tid og penger på.

Vi kan nemlig ikke forvente at politikere skal jobbe for bærekraftig transport dersom vi ikke vil at de skal gjøre det. Hvis derimot mange nok ønsker eller krever forandringer, når vi et vendepunkt der politikerne må gjøre noe. Dessverre er vi langt fra dette vendepunktet i dag. Den gode nyheten er imidlertid at når vi først er kommet dit, vet vi ganske godt hva vi må gjøre. Kanskje skal jeg likevel ta sjansen på å si at jeg forsker på bærekraftig transport neste gang noen spør?

(Innlegget er tidligere publisert som kronikk på forskning.no)