Men så er det dog deiligt at fare!

I 1960 reiste nordmenn i gjennomsnitt 9 kilometer hver dag med motoriserte transportmidler. I dag er dette tallet steget til 50 kilometer. Ingen ting tyder på at denne veksten vil avta i årene foran oss. Lar denne utviklingen seg forene med kravene til bærekraftig utvikling?

”Kanhænde du sejler din skude på grund; men så er det dog deiligt at fare!” Ibsen-sitatet gir et godt bilde på situasjonen vi befinner oss i. Nordmenn reiser stadig mer og miljøproblemene øker. Betyr det at målet om bærekraftig utvikling og ønsket om økt transport ikke lar seg forene? Må vi sejle på grund?

Som et ideal har bærekraftig utvikling en politisk status på linje med demokrati, frihet og rettferdighet. Ingen land vil i dag hevde at de ikke er for bærekraftig utvikling. I følge den norske statsviteren William Lafferty har bærekraftig utvikling de samme karakteristiske trekk som demokrati: universelt ønskelig, mangfoldig forstått, ekstremt vanskelig å oppnå og umulig å bli kvitt!

Etter bekjempelse av global fattigdom utgjør transport den største utfordringen for bærekraftig utvikling. I 1997 spådde FNs Generalforsamling at transport om kort tid ville bli den viktigste drivkraften bak økende global etterspørsel av energi. De fikk rett. Transport av varer og personer er i dag den største sluttbruker av energi i vestlige land og samtidig den hurtigst voksende i de fleste utviklingsland. Jeg skal her fokusere på bærekraftig persontransport, selv om utviklingen innen godstransport er minst like besværlig for målet om en bærekraftig utvikling. Persontransport får imidlertid godt frem de utfordringer vi nå står overfor.

I 1960 var gjennomsnittlig daglig reiselengde med motoriserte transportmidler for en nordmann 9,2 kilometer. I dag nærmer vi oss 50 kilometer hver dag, i hovedsak et resultat av økt tilgang på private biler. En økende andel av årlig reiselengde foregår imidlertid med fly og da særlig internasjonale flyreiser. I følge en nylig utgitt artikkel i det anerkjente tidsskriftet Transportation Research, vil omfanget av flyreiser globalt nå personbilens innen 2050. Blir det tilfelle, nærmer nordmenn seg trolig 70 kilometer per dag i løpet av noen tiår – for øvrig et nivå en gjennomsnittsinnbygger i USA allerede ligger på.

Det er ingen grunn til å tro at den økende gruppen av velstående innbyggere i utviklingsland vil, bokstavelig talt, sitte stille og se på denne utviklingen. The Economist hevder at i verste fall – eller i beste fall dersom man er bilprodusent – vil det i løpet av de neste 20 årene bli produsert flere biler enn det totalt er produsert i hele bilindustriens 110 år lange historie.

Det finnes i dag tre hovedstrategier for bærekraftig persontransport. Den første strategien innebærer å ta i bruk ny teknologi, for eksempel hydrogen og brenselceller. Den andre strategien innebærer å reise mer med buss, trikk og tog på bekostning av bil og fly. Den tredje strategien innebærer at vi rett og slett må reise mindre.

Hvilken strategi fremmer best bærekraftig transport i Norge? Et pågående forskingsprosjekt på NTNU og Vestlandsforsking gir noen svar.

Det første svaret er at er at dagens trend - med sterk økning i transportvolumet, langsom innføring av ny teknologi og vedvarende nedbygging av kollektivtilbudet - ikke er bærekraftig. Denne konklusjonen støttes av de fleste internasjonale forskningsmiljøer.

Det andre svaret er at hver av de nevnte strategiene har sine svakheter. Ny teknologi kjemper en fortvilet kamp mot vekst i transportvolumet. Kollektivtransport kan i praksis aldri erstatte den individuelle friheten som personbilen har gitt oss. Reduksjonsstrategiene virker enten ikke, eller, dersom de brukes sterkt nok, har liten støtte i befolkningen.

Det tredje svaret er at ved å kombinere de tre nevnte strategier er det håp likevel. Jeg skal avslutningsvis presentere to alternativer. Begge alternativene forutsetter en kraftig vekst i kollektivtransporten for å sikre at de som ikke har egen bil får tilgang til transport for å komme seg til jobb, skole eller lege. Tilgang på transport for å få dekket sine grunnleggende behov er en forutsetning for bærekraftig persontransport.

I det første alternativet erstattes dagens bil- og flymodeller med mindre, langsommere og mer effektive transportmidler, for eksempel hybride småbiler og høyhastighets propellfly. Det gir rom for en svak økning av transportvolumet for både personbiler og fly, dog atskillig mindre enn de prognosene som nå legges til grunn i de nasjonale transportplanene.

I det andre alternativet satses det kun på mer effektive transportmidler uten begrensninger i deres størrelse og hastighet. Under disse forutsetningene er det ingen vei utenom å reise mindre enn det vi gjør i dag.

Hvilket alternativ vi velger er opp til myndighetene og deg selv. Å reise mindre høres kanskje ikke så fristende ut. Da fremstår nok en liten bil med lavt drivstofforbruk og en beskjeden økning i flytiden som mer attraktivt?

(Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Aftenposten)