8 år igjen som verdens rikeste land?

De norske oljereservene krymper og tømmes raskere enn i de fleste andre oljeproduserende land. Er vi i ferd med å miste posisjonen som verdens rikeste land? Kan et nytt studium i fornybar energi på Høgskulen bidra til en topplassering også for våre barnebarn?

Lille julaften 1969 fant det den gang ukjente amerikanske oljeselskapet Philips Petroleum en elefant. Dette er navnet oljeindustrien har på oljefunn hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje. Funnet, eller feltet som det nå heter, var Ekofisk. Norge var blitt en oljenasjon! I årene som fulgte kom nye felt som perler på en snor: Statfjord, Oseberg, Gullfaks, Veslefrikk, Draugen og Troll. Sammen med andre lykkelig uvitende nordmenn var jeg på vei mot ”verdens rikeste land”.

Førti år senere sitter jeg med heftet Naturressurser og miljø i fanget. Basert på tall fra Oljedirektoratet leser jeg: ”Med dagens produksjonsnivå vil de totale beregnede råoljereservene på norsk kontinentalsokkel tømmes etter 8 år”. Og som om ikke det skulle være nok: ”De norske reservene tømmes raskere enn verdens reserver ellers”.

I disse klimatider burde jeg vel være glad for dette, i og med at forbrenning av olje av FNs klimapanel er en av hovedårsakene til klimaendringene. Likevel er jeg litt urolig. Hva skal vi nå leve av?

Trolig finnes det håp. Norge er nemlig ikke bare velsignet med olje- og gassressurser. Vi har også rikelig med vann og vind. Dessuten kan de som vil, konstatere at landskapet er i ferd med å gro igjen rundt oss – noe som for en energiforsker betyr at vi har store bioenergiressurser. Vann, vind og bioenergi kalles gjerne ren fornybar energi, og det har vi altså rikelig av. Kanskje vi kan leve av den når olje- og gassbrønnene er tomme?

Norge ble en oljenasjon over natten, men Sogn og Fjordane forble en hvit flekk på oljekartet. Dersom vi nå står overfor en ny æra der eksport av fornybar energi skal ta over for olje og gass, er det viktig å følge med i timen. Da trenger fylket et offensivt næringsliv, en aktiv fylkeskommune og forberedte kommuner. Men vi trenger fremfor alt ungdom med motivasjon og kunnskap, noe Høgskulen i Sogn og Fjordane vil bidra med når vi til høsten startet opp et nytt, treårig Bachelorstudium i fornybar energi.

En økt satsning på fornybar energi er imidlertid omstridt. Tilhengere og motstandere posisjonerer seg og finsliper sine svar på vanskelige spørsmål. Jeg skal ta for meg noen av spørsmålene og svarene her.

Er fornybar energi bra for klima? Tilhengerne hevder at fornybar energi kan produseres med minimale eller ingen utslipp av klimagasser, og at mer fornybar energi derfor er et avgjørende element i kampen mot klimaendinger. Motstanderne vil hevde at mer fornybar energi i praksis vil komme i tillegg til bruk av fossil energi og at klimaargumentet derfor ikke gjelder. Her mener jeg begge parter har rett, og konklusjonen er dermed at økt utbygging må kombineres med tiltak som begrenser bruk av fossil energi.

Trenger vi mer kraft i Norge? Tilhengerne mener vi trenger mer kraft og at vi derfor må bygge ut mer fornybar energi snarest. Motstanderne hevder at Norge slett ikke trenger med kraft; energieffektivisering og utflytting av industri gjør at vi kommer til å få et overskudd av kraft. Jeg tror sistnevnte har rett. Selv om vi har skjev balanse mellom tilbud og etterspørsel i enkelte regioner, kommer vi ikke til å trenge så mye mer kraft fremover.

Skal vi selge fornybar energi til Europa? Jeg mener likevel det finnes en god grunn til å produsere mer fornybar energi. De fleste landene i Europa har ikke ressurser til å produsere nok fornybar energi til eget forbruk. Skal disse landene slutte å bruke fossil energi som et ledd i en global klimadugnad, må de derfor kjøpe den fra land som sitter på store fornybare ressurser. Norge er ett av disse landene, og spørsmålet blir da om vi skal bruke våre arealer, og vår natur, til å bidra til å løse globale klimaproblemer og behov for fornybar energi i Europa. Eller får Europa vende seg mot de enorme skogområdene i Russland og de solrike arealene i afrikanske land?

Skal vi satse på energisparing eller mer fornybar energi? Skal utslippen av klimagasser reduseres, er det billigere og mer effektivt å spare energi enn å bygge ut ny fornybar energi. Man må derfor aldri glemme energieffektivisering i kampen mot klimaendringer. Men skal vi senke utslippene dramatisk, slik FNs klimapanel anbefaler, må vi gjøre mer enn å spare. Vi må også redusere avhengigheten av fossil energi, og da er det kommer fornybar energi som må gjøre jobben.

De som synes det er skremmende med kun 8 år til med olje skal vite at det finnes oljefelt som vi ikke har bestemt oss for å utvinne. De skal heller ikke glemme at vi har naturgass. Med dagens utvinningstakt, vil naturgassreservene i følge Oljedirektoratet ikke ta slutt før om 23 år. Selv om det er blitt stadig lengre mellom de nye feltene (og enda lengre mellom de nye, store feltene), skal vi nok derfor klare å tyne noen år til ut av olje- og gasseventyret.

Men motstanden mot mer olje og gassutvinning er stor, særlig i sårbare havområder utenfor Nord-Norge. Det er dessuten ting som tyder på at etterspørselen etter norsk gass kan avta i årene som kommer. Det internasjonale energibyrået rapporterte i november i fjor at verden kan få ”akutt overflod” av gass. I følge Kjell Dragnes, utenriksredaktør i Aftenposten, kan det bety at den norske lykkelige stilling som viktig leverandør av rørgass til Europa og flytende gass til USA snart kan være over. Hva gjør vi da? Kanskje vi skal satse på fornybar energi?

(Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Sogn Avis og Firda)