Bærekraft og hull i tennene!

I tillegg til å bekjempe global fattigdom, bør bærekraftig utvikling i Norge først og fremst dreie seg om å halvere vårt årlige energiforbruk. Tilbake til 50-tallet? Langt der i fra, en halvering av energiforbruket bør være mulig for de fleste uten å skru tiden tilbake.

Hva har antall hull i tennene på syvåringer med bærekraftig utvikling å gjøre? Ingenting, spør du meg. Grunnen til at jeg stiller dette underlige spørsmålet med et nokså opplagt svar, er at antall hull i tennene på syvåringer faktisk er foreslått som et mål - eller indikator - på bærekraftig utvikling.

Poenget mitt er imidlertid ikke å raljere over indikatorer på bærekraftig utvikling. Jeg mener heller ikke at det uviktig å forebygge tannhelsen til våre etterkommere. Men for mange indikatorer av typen ”antall-hull-i-tennene” tar fokuset bort fra det bærekraftig utvikling egentlig handler om.

Det ligger nok en fare i at for mange ønskelige formål inkluderes i begrepet bærekraftig utvikling. Vi danner oss en forestilling om at vi kan løse alle problemer med ett grep: bærekraftig utvikling. Imidlertid kan det være betydelig motsetninger mellom bærekraftig utvikling og andre ønskelige mål. For eksempel er det en rekke fundamentale motsetningsforhold mellom bærekraftig utvikling og demokrati. Likeledes kan det vise seg svært vanskelig å forene ønsket om bærekraftig utvikling med kravet om økonomisk vekst.

Barn kan ønske seg ”kinderegg” som gir økonomisk vekst, demokrati og bærekraftig utvikling på en gang, for eksempel ”medvirkningsbasert bærekraftig økonomisk vekst”. Voksne mennesker må imidlertid gjennom den strevsomme prosessen med å avveie ulike mål og finne den rette balansen. I et demokrati er det legitimt, men antageligvis ikke særlig smart, å velge bort bærekraftig utvikling til fordel for andre ønskelige mål.

Bærekraftig utvikling kom på dagsorden i 1987 da Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling la frem rapporten ”Vår felles fremtid”. Her ble tre hovedbudskap presentert. For det første må vi sikre langsiktig, økologisk bærekraft slik at vi ikke ødelegger den naturen vi lever i og ikke minst av. For det andre må vi bekjempe fattigdom slik at alle får dekket sine grunnleggende behov; som tilgang på mat, bolig, trygghet og arbeid. For det tredje må vi fremme global rettferdighet, noe som er nødvendig for at dagens fattige skal få dekket sine behov men også av hensyn til behovene til fremtidige generasjoner.

Sannelig representerer disse tre hovedbudskapene en formidabel utfordring, og trenger slett ikke suppleres med mål om språktilbud for minoritetsgrupper, antall barn i offentlig omsorg, antall internettbrukere, hvor mye litteratur som gis ut på morsmål, overvekt, antall daglig røykere og tilfredshet med egen bolig og boområde (flere foreslåtte bærekraftsindikatorer).

Jeg skal ikke si så mye om bekjempelse av fattigdom og rettferdig fordeling her. Derimot skal jeg i fire punkter presentere hvordan vi kan fremme langsiktige, økologiske bærekraft.

For det første, de fleste truslene mot langsiktig, økologisk bærekraft er direkte eller indirekte knyttet til forbruk av energi. Utvinning av olje og gass representerer en trussel for fiskebestander og fugleliv i sårbare havområder. Regulering av vann og elver for å produsere elektrisk kraft kan påføre irreversible skader i følsom fjellvegetasjon. Forbrenning av fossil energi fører til forurensende utslipp og utslipp av klimagasser. Listen kan gjøres lengre. Jeg mener derfor at energibruk er den viktigste indikatoren for å måle langsiktig, økologisk bærekraft.

For det andre, det handler ikke så mye om hvilken type energi vi bruker, men i langt større grad om hvor mye energi vi bruker. Riktignok er det en behagelig tanke at vi kan kvitte oss med miljøproblemer ved bruk av alternativ energikilder som vindkraft eller biomasse eller alternative energibærere som hydrogen eller metanol. Slik er det dessverre ikke. Alternativ energi har en lei evne til å flytte, snarere enn å redusere, miljøproblemene. For eksempel kan hydrogendrevne biler bidra til mindre lokal forurensning og utslipp av klimagasser. Med på lasset følger imidlertid økt totalt energibruk, økt arealbruk eller avfall som skal lagres i svært lang tid. Man får med andre ord en annen, men ikke nødvendigvis mindre, miljøbelastning.

Faktisk kan ønsket om alternativ energi være uheldig fordi det kan lede oppmerksomheten vekk fra det faktum at vi må bruke mindre energi, noe som også var et viktig poeng i Vår felles fremtid.

For det tredje, en halvering av årlig energibruk per person i Norge og andre industrialiserte land kan fremme langsiktig, økologisk bærekraft. I Vår felles fremtids lav-energiscenario for det 21 århundre, den eneste muligheten Kommisjonen så for å sikre langsiktig, økologisk bærekraft, stabiliseres verdens energiforbruk på 1987-nivå. Basert på global rettferdighet og avskaffing av fattigdom, vil en slik stabilisering medføre at den rike delen av verden må halvere sitt energiforbruk per person, mens utviklingslandene kan øke sitt med 30%.

For det fjerde, en halvering av årlig energibruk per person innen noen tiår er innen rekkevidde for de fleste av oss. Mange vil mene at det lukter litt ”tilbake-til-50-tallet” av en slik målsetning. På ingen måte. En god porsjon ny teknologi, litt politikerstyrt omorganisering av vår hverdag og dempet reiselyst i arbeids- og fritiden er det som skal til. Jeg skal avslutningsvis vise hvordan målet kan nås for persontransport.

Hovedingrediensen i halvering av energiforbruket til transport på lang sikt er utvikling av radikalt ny transportteknologi. På kort sikt trenger vi imidlertid ikke å utvikle ny teknologi; det finnes tilgjengelig teknologi som kan gjøre jobben. Hvem som helst kan i dag kjøpe seg en bil som bruker under en halvliter drivstoff på mila. Dersom mange nok over en tiårsperiode kjøper slike biler i stedet for varebilliknende personbiler og SUV’er, vil mye av jobben med å halvere energiforbruket være gjort. Det skulle vel være mulig?

Jeg hører umiddelbart motforestillingene: hva med sikkerhet, komfort og ikke minst plass til bagasje? Vel, her må behovet for biler med hurtig akselerasjon, sikkerhet som en stridsvogn samt plass til fire sykler, to kajakker og et helt fotballag veies opp mot hensynet til langsiktig, økologisk bærekraft.

I tillegg til å utvikle og ta i bruk ny teknologi trenger vi en langsiktig omorganisering av samfunnet som gjør at vi i større grad kan sykle, gå eller ta kollektive transportmidler i hverdagen. Dersom disse mulighetene finnes, er det vel mulig å la bilen stå en eller to ganger i uken?

Endelig må alle gjøre sitt til å dempe den enorme veksten i nasjonal og internasjonal flytrafikk som nå finner sted. Jeg sier ikke at vi skal slutte å fly, det er verken ønskelig eller særlig realistisk. Vi må imidlertid tenke gjennom nødvendigheten av hver enkelt reise. Kan en forretningsreise erstattes med en annen møteform? Kanskje den årlige sydenturen skal bli noe vi unner oss hvert annet år? Hva med å reise halvparten så ofte og bli dobbelt så lenge borte av gangen?

Det finnes et alternativ til mindre biler med ny teknologi, bedre kollektivtransport og litt måtehold når det gjelder flyreiser. Det alternativet innebærer at vi fortsetter som før og vil med det doble dagens energibruk før århundret er omme.

(Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Dagbladet)