Med sine muntre skråblikk på samfunnet kan lesing av Donald Duck ofte bidra til verdifulle refleksjoner. Slik som i Andebyposten hvor miljøbevegelsen gis en etterlengtet oppmerksomhet. Miljøbevegelsen i Andeby er splittet og det ropes etter fornyelse.
Under overskriften: ”kampen mot sure folk er like viktig som kampen mot sur nedbør”, presenterer de unge naturvernere sin egen miljøbevegelse: ”Grønnskollingene”. – Det er viktig for oss å ha godt humør, sier Grønnskollingens formann Brede Blid. – Miljøbevegelsen får ingen nye medlemmer hvis vi skal gå rundt å surmule, derfor fant vi det best å bryte med Snurt Oddefjøll og enkelte andre som forsurer miljøkampen og starte vår egen organisasjon, fortsetter Blid. Reportasjen følges opp med bilder av en ”engasjert” Oddefjøll i full sving, noe som ettertrykkelig understreker de unges behov for en retningsendring.
Nå trenger man ikke gå til tegneseriene for å få en bekreftelse på at noe er alvorlig galt med nordmenns interesse for miljøspørsmål og de som målbærer den. Når jeg to ganger i halvåret treffer mine barndomskamerater, får de meg til å snakke om mine miljøprosjekter. Med tilsynelatende interesse ser de spent på meg: - Hva holder du på med nå da, Erling? En etter en faller de imidlertid demonstrativt i søvn for å understreke hvor gudsjammerlig kjedelig temaet er. Jeg lar meg lure gang etter gang.
Siste gang ble det imidlertid ikke demonstrativ soving. Jeg ble derimot avbrutt med: - Ikke begynn med de greiene der nå igjen. Det er så kjedelig. Ingen moro, fart og spenning. Bare alvor og forsakelse. Hvorfor gidder du å holde på med dette? Jeg ble, og er, svar skyldig. Men i ettertid har jeg lurt på både soving, dette utbruddet og det omtalte initiativet fra grønnskollingene. Er miljøspørsmål rett og slett kjedelig? Går det an å gjøre noe med det? Er det mulig å få miljøspørsmål til å bli interessant og noe som betyr noe for folk flest? Er det rett og slett behov for en fornyelse?
Dessverre har jeg ingen fasitsvar for hvordan miljø kan bli engasjerende, levende og spennende. Kanskje finnes det heller ingen slike svar. Jeg vi imidlertid peke på fire forhold som en revitalisering av miljødebatten bør merke seg.
For det første mener jeg at en fornyet miljøinteresse i størst mulig grad bør unngå å fremstille ”de uinteresserte” som grådige, selvopptatte og kyniske. Når det underliggende budskapet ser ut til å være av typen ”jasså, så du kjører bil du, mens klimaet løper løpsk”, frembringer det først og fremst avmakt. Avstanden mellom det man tross alt opplever som riktig og det man gjør blir så stor at man blir maktesløs overfor budskapet. I mitt doktorgradsarbeid om norske husholdningers forbruk og miljøholdninger kom denne avmakten klart til uttrykk. Gjennom en serie omfattende dybdeintervjuer gav familie etter familie uttrykk for at de synes dette gapet er uoverstigelig. Svært mange uttrykker ønske om å gjøre noe, men stadige angrep på deres hverdagsliv bringer dem i forsvarsposisjon. Det blir simpelthen nødvendig å avvise det viktige budskapet for å overleve mentalt. I den sammenheng kan man vel lære noe av barneoppdra-gelse, hvor man roser og anerkjenner fremgang selv om prestasjonene strengt talt ikke er så mye å skryte av.
Dette gir en overgang til forhold nummer to. Man må verdsette og anerkjenne de små skritt, slik den norske fredsforskeren og fredsaktivisten Johan Galtung fremhever i boka Johan uten land. Selv om man er hellig overbevist om at man må revolusjonere og omstrukturere samfunnet for å bevare natur og miljø, kan man likevel være tjent med små reformer som bringer oss i riktig retning. På Vestlandsforsking er det utarbeidet en serie forslag som hver for seg ikke legger opp til dramatiske endringer i vår livsstil (noe de fleste verken kan eller vil), men som i sum faktisk bidrar til betydelige reduksjoner i husholdningens miljøbelastninger.
For det tredje bør miljødebatten foregå som en dialog og ikke som en debatt. Galtung omtaler dialog som en meningsutveksling hvor hensikten er i felleskap å komme videre mot et felles mål, mens debatt handler om å vinne en diskusjon og fremstå med de beste argumentene. Jeg har ikke tall på alle de TV-debattene om miljø jeg har vært vitne til, uten å sitte igjen med annet en irritasjon og oppgitthet. Selv om Galtung i mange sammenhenger ser ut til å debattere fram sin tro på dialoger, mener jeg han har et vesentlig poeng. I mitt forskningsarbeid har jeg ved enkelte anledninger fått til en slik dialog med husholdninger. Faktisk viste det seg noen ganger vanskelig å gjennomføre intervjuene fordi mine intervjuobjekter til stadighet løp rundt i leiligheten for å slå av lys og sette ned varmen. Jeg liker å tro at det var fordi de fikk reflektere over viktige spørsmål, og ikke for å lette sin dårlige samvittighet overfor meg.
I kjølvannet av skisse til Nasjonal Agenda 21 fra Finansdepartementet (som kom for noen år siden) mener jeg å se tydelig spor etter debatt og dialog i avisspaltene. Mens innspill som ”departementet bløffer om bærekraft” etter min mening ikke bidrar til en fruktbar meningsutveksling, synes jeg for eksempel Idébanken er langt mer konstruktive i sin tilnærming. Riktignok peker de på en rekke svakheter i departementets skisse, men hovedpoenget er å møysomlig streve seg videre mot langsiktig bærekraft. Dette kan bare oppnås gjennom samarbeid og dialog mellom myndigheter, miljøbevegelsen og folk flest. Kanskje kan forskere krype fram fra sine kontorer og også bidra med noe?
Endelig må den som er opptatt av miljøspørsmål tåle noen kompromisser og nederlag på veien. Hvis miljøbevegelsen hele tiden er mot enhver form for utbygging eller politiske prosesser, mister den til slutt sin påvirkingskraft. Utbygging av vindkraft kan være et eksempel på dette. Mange reagerer på at deler av miljøbevegelsen går så hardt ut mot vindkraft, når man i år etter år fra samme hold har fått presentert budskapet av ”vi må komme ut av vår fossilbaserte samfunnsstruktur og satse på fornybare energikilder som sol, vind og bølgekraft”. Man må velge hvor man kan tåle noen nederlag og på hvilke områder man ikke kan akseptere ugjenkallelige feilgrep av myndighetene. På seierens dag telles ikke tapte slag
Jeg håper at dette innspillet blir tatt som et bidrag til å få den viktige miljødebatten inn på et konstruktivt spor, og ikke som en kritikk av miljøbevegelsen eller andre som i dag er levende opptatt av å bevare natur og miljø. Det betyr at vi bør lytte til grønnskollingene og mine barndomskamerater, ikke avfeie dem. Jeg tror at det er den eneste muligheten til å få et av de viktigste samfunnsspørsmålene tilbake på dagsorden.
(Innlegget er tidligere publisert som kronikk i Bergens Tidende)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar