Glem monstermastene i Hardanger. Glem demonstrasjonene i Alta og Mardøla. Dersom verden virkelig skal frigjøre seg fra kull, olje og gass og dekke sitt energibehov fra fornybar energi er disse arealkonfliktene kun en parentes i den store sammenhengen.
Det er mange gode grunner til å ønske seg en verden der energibehovet blir dekket av fornybar energi i stedet for olje, kull og gass. Enkelte peker på at mer fornybar energi er en forutsetning for å løse klimaproblemet, mens andre ser på det som et viktig trekk for å slippe å kjøpe olje, gas og kull fra land de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Dessuten er det jo slik at tilgangen på olje, gass og kull vil ta slutt før eller siden.
Det finnes også gode grunner til å være varsomme med å ønske seg mer fornybar energi. Enkelte hevder at den kun vil komme i tillegg til olje, kull og gass (og dermed ikke bidra til å løse klimaproblemet), mens andre hevder at vi heller bør spare energi fremfor å produsere mer energi – fornybar eller ikke.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse diskusjonene. Diskusjonene er vanskelige og tilhengere og motstandere har krav på respekt for sine argumenter.
Derimot synes jeg der er forbausende lite fokus på den samlede arealbruken til energiproduksjon ved en overgang til fornybarsamfunnet. Det gjelder både blant tilhengere og motstandere. Tilhengerne bør kunne svare på: Hvor store arealer skal vi sette av til produksjon av fornybar energi og hvilke arealer skal vi bruke? Motstanderne bør kunne svare på: Hvis de ikke vil bruke arealer til produksjon av fornybar energi og heller ikke bruke olje, gass og kull, hvor skal energien komme fra da? Skal man svare på disse spørsmålene trenger man en del tall som kan hjelpe oss videre.
Jeg skal gjennomføre to tankeeksperiment og synliggjøre – med tall – arealbruken ved en fullstendig overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi. Disse konsekvensene er først og fremst knyttet til fremtidig energibruk og de arealene vi må bruke for å produsere den. Tanke-eksperimentene er lagt til 2040. Da er vi tilstrekkelig langt frem i tid til at nødvendige endringer lar seg gjennomføre, samtidig som vi ikke er så langt frem i tid at det hele blir ren fantasi.
Mitt første tankeeksperiment handler om Norge. I år bruker vi om lag 240 TWh energi til oppvarming og drift av boliger og næringsbygg, industri, landbruk, fiske og transport (holder utenriks sjøfart og olje- og gassutvinning utenfor). La meg først komme tilhengerne av energisparing i møte og anta at vi frem mot 2040 gjennomfører omfattende energisparetiltak og i det året klarer oss med kun 170 TWh. Da har vi redusert dagens energiforbruk med 30 prosent, noe som må anses å være svært bra.
I et normalår produserer vi rundt 120 TWh fornybar vannkraft. Dersom vi gjennomfører en opprusting av eksisterende vannkraftanlegg kombinert med en forsiktig utbygging av småkraft kan vi legge til 20 TWh. Legger vi så til 5 TWh vindkraft og 25 TWh bioenergi, så er vi i mål. Norge er et fornybarsamfunn! Noen arealkonflikter vil det bli, men trolig ikke verre enn at det er å leve med.
Dette blir selvfølgelig en utfordring for å tilpasse produksjonen til forbruket. Ser vi for oss en omfattende overgang til elektriske biler og slutter helt å bruke olje til oppvarmingsformål kan dette likevel gå. Fly og større lastebiler som neppe kan gå på strøm med det første, kan bruke biodrivstoff. Dette er ikke umulig.
Norge er imidlertid i stadig større grad en del av et europeisk energimarked. Klimaproblemene kan heller ikke løses ved å se på Norge isolert. La meg derfor ta mitt andre tankeeksperiment: Hva skal til for at Europa skal bli et fornybarsamfunn?
Her har jeg fått god hjelp av professor ved Universitet i Cambridge, David MacKay, som i 2008 kom med boka Sustainable Energy- without the hot air. Her viser han på en utmerket måte hva som må til dersom Europa skal kvitte seg med sin avhengighet av olje, kull og gass og bli – slik Norge kan bli – et fornybarsamfunn. Tallene jeg har brukt i tankeeksperimentet for hvor mye effekt det er mulig å hente ut per areal (W/m2) fra de ulike fornybare energikildene er hentet fra MacKays bok (tabell 18.10).
De 27 EU-landene bruker i år til sammen 25.000 TWh energi. La meg igjen komme energisparerne i møte og tenke oss at EU i 2040 klarer å redusere dette forbruket til 15.000 TWh årlig. En formidabel oppgave, særlig med tanke på de nye EU-landene som trolig er mer opp-tatt av å øke sitt forbruk enn å engasjere seg i energisparing. Men, likevel, la oss anta at EU klarer det.
Skal energibehovet dekkes av offshore vindparker (3 W/m2) trengs det et areal på vel 570.000 kvadratkilometer. Det betyr at store deler av havområdet mellom Norge og Skottland blir én omgjort til en stor vindmøllepark. Plasserer vi vindmøllene på land (2 W/m2), vil vindmølleparken dekke et areal tilsvarende Norge, Sverige og Danmark.
Utnytter vi sola (13 W/m2) vil det se litt bedre ut: det trengs rundt 130.000 kvadratkilometer. Her vil vi komme langt med å dekke et areal tilsvarende Hellas med solceller og solfangere - noe nok grekerne vil sette liten pris på. Verst blir det imidlertid dersom vi ønsker å dekke hele EUs fremtidige energibehov med bioenergi (0,5 W/m2). Arealet som skal til et hele 3,5 millioner kvadratkilometer. Til sammenlikning er det samlede arealet i EU 4,3 millioner kvadratkilometer. Da skal det trolig bli trangt om plassen for den snart halve milliarden som skal bo og jobbe der.
Det er tre poeng å trekke ut fra disse tankeeksperimentene. For det første må man være klar over at en overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi i utgangspunktet krevet arealbruk på størrelse med hele land. Vi er dermed nødt til å starte med å si flere ”ja” til å bruke arealer til fornybar energiproduksjon.
For det andre vil det i praksis være umulig for EU å dekke sitt energibehov med egenprodusert fornybar energi. Til det er energiproduksjonen for arealkrevende og vil komme i konflikt med for mange andre interesser. De må derfor kjøpe mesteparten utenfra (noe de for så vidt gjør med fossil energi i dag).
For det tredje må Norge tenke gjennom om EUs fremtidige behov for fornybar energi også er vårt ansvar. Eller skal vi trekke opp stigen og være fornøyd med at vi – når vi en gang har dekker vårt forbruk med fornybar energi – har gjort vår del av jobben?
Det er mange gode grunner til å ønske seg en verden der energibehovet blir dekket av fornybar energi i stedet for olje, kull og gass. Enkelte peker på at mer fornybar energi er en forutsetning for å løse klimaproblemet, mens andre ser på det som et viktig trekk for å slippe å kjøpe olje, gas og kull fra land de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Dessuten er det jo slik at tilgangen på olje, gass og kull vil ta slutt før eller siden.
Det finnes også gode grunner til å være varsomme med å ønske seg mer fornybar energi. Enkelte hevder at den kun vil komme i tillegg til olje, kull og gass (og dermed ikke bidra til å løse klimaproblemet), mens andre hevder at vi heller bør spare energi fremfor å produsere mer energi – fornybar eller ikke.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse diskusjonene. Diskusjonene er vanskelige og tilhengere og motstandere har krav på respekt for sine argumenter.
Derimot synes jeg der er forbausende lite fokus på den samlede arealbruken til energiproduksjon ved en overgang til fornybarsamfunnet. Det gjelder både blant tilhengere og motstandere. Tilhengerne bør kunne svare på: Hvor store arealer skal vi sette av til produksjon av fornybar energi og hvilke arealer skal vi bruke? Motstanderne bør kunne svare på: Hvis de ikke vil bruke arealer til produksjon av fornybar energi og heller ikke bruke olje, gass og kull, hvor skal energien komme fra da? Skal man svare på disse spørsmålene trenger man en del tall som kan hjelpe oss videre.
Jeg skal gjennomføre to tankeeksperiment og synliggjøre – med tall – arealbruken ved en fullstendig overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi. Disse konsekvensene er først og fremst knyttet til fremtidig energibruk og de arealene vi må bruke for å produsere den. Tanke-eksperimentene er lagt til 2040. Da er vi tilstrekkelig langt frem i tid til at nødvendige endringer lar seg gjennomføre, samtidig som vi ikke er så langt frem i tid at det hele blir ren fantasi.
Mitt første tankeeksperiment handler om Norge. I år bruker vi om lag 240 TWh energi til oppvarming og drift av boliger og næringsbygg, industri, landbruk, fiske og transport (holder utenriks sjøfart og olje- og gassutvinning utenfor). La meg først komme tilhengerne av energisparing i møte og anta at vi frem mot 2040 gjennomfører omfattende energisparetiltak og i det året klarer oss med kun 170 TWh. Da har vi redusert dagens energiforbruk med 30 prosent, noe som må anses å være svært bra.
I et normalår produserer vi rundt 120 TWh fornybar vannkraft. Dersom vi gjennomfører en opprusting av eksisterende vannkraftanlegg kombinert med en forsiktig utbygging av småkraft kan vi legge til 20 TWh. Legger vi så til 5 TWh vindkraft og 25 TWh bioenergi, så er vi i mål. Norge er et fornybarsamfunn! Noen arealkonflikter vil det bli, men trolig ikke verre enn at det er å leve med.
Dette blir selvfølgelig en utfordring for å tilpasse produksjonen til forbruket. Ser vi for oss en omfattende overgang til elektriske biler og slutter helt å bruke olje til oppvarmingsformål kan dette likevel gå. Fly og større lastebiler som neppe kan gå på strøm med det første, kan bruke biodrivstoff. Dette er ikke umulig.
Norge er imidlertid i stadig større grad en del av et europeisk energimarked. Klimaproblemene kan heller ikke løses ved å se på Norge isolert. La meg derfor ta mitt andre tankeeksperiment: Hva skal til for at Europa skal bli et fornybarsamfunn?
Her har jeg fått god hjelp av professor ved Universitet i Cambridge, David MacKay, som i 2008 kom med boka Sustainable Energy- without the hot air. Her viser han på en utmerket måte hva som må til dersom Europa skal kvitte seg med sin avhengighet av olje, kull og gass og bli – slik Norge kan bli – et fornybarsamfunn. Tallene jeg har brukt i tankeeksperimentet for hvor mye effekt det er mulig å hente ut per areal (W/m2) fra de ulike fornybare energikildene er hentet fra MacKays bok (tabell 18.10).
De 27 EU-landene bruker i år til sammen 25.000 TWh energi. La meg igjen komme energisparerne i møte og tenke oss at EU i 2040 klarer å redusere dette forbruket til 15.000 TWh årlig. En formidabel oppgave, særlig med tanke på de nye EU-landene som trolig er mer opp-tatt av å øke sitt forbruk enn å engasjere seg i energisparing. Men, likevel, la oss anta at EU klarer det.
Skal energibehovet dekkes av offshore vindparker (3 W/m2) trengs det et areal på vel 570.000 kvadratkilometer. Det betyr at store deler av havområdet mellom Norge og Skottland blir én omgjort til en stor vindmøllepark. Plasserer vi vindmøllene på land (2 W/m2), vil vindmølleparken dekke et areal tilsvarende Norge, Sverige og Danmark.
Utnytter vi sola (13 W/m2) vil det se litt bedre ut: det trengs rundt 130.000 kvadratkilometer. Her vil vi komme langt med å dekke et areal tilsvarende Hellas med solceller og solfangere - noe nok grekerne vil sette liten pris på. Verst blir det imidlertid dersom vi ønsker å dekke hele EUs fremtidige energibehov med bioenergi (0,5 W/m2). Arealet som skal til et hele 3,5 millioner kvadratkilometer. Til sammenlikning er det samlede arealet i EU 4,3 millioner kvadratkilometer. Da skal det trolig bli trangt om plassen for den snart halve milliarden som skal bo og jobbe der.
Det er tre poeng å trekke ut fra disse tankeeksperimentene. For det første må man være klar over at en overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi i utgangspunktet krevet arealbruk på størrelse med hele land. Vi er dermed nødt til å starte med å si flere ”ja” til å bruke arealer til fornybar energiproduksjon.
For det andre vil det i praksis være umulig for EU å dekke sitt energibehov med egenprodusert fornybar energi. Til det er energiproduksjonen for arealkrevende og vil komme i konflikt med for mange andre interesser. De må derfor kjøpe mesteparten utenfra (noe de for så vidt gjør med fossil energi i dag).
For det tredje må Norge tenke gjennom om EUs fremtidige behov for fornybar energi også er vårt ansvar. Eller skal vi trekke opp stigen og være fornøyd med at vi – når vi en gang har dekker vårt forbruk med fornybar energi – har gjort vår del av jobben?
(En kortere versjon av dette innlegget har vært publisert som kronikk i Dagbladet)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar