Handlekurv eller valgurne?

Ligger løsningen på klimaproblemene i hva vi putter i handlekurven eller må vi gå til stemmelokalet for at noe skal skje? I stedet for å vente på svaret, foreslår jeg at forbrukere og politikere inngår en forpliktende samfunnskontrakt om lavere utslipp.

Trusselen om en klimaendring henger over oss som en mare. Selv om det er litt underlig at værprofetene mener noe om været i 2050 samtidig som de med hjertet i halsen tar for seg langtidsvarslet, er det stor enighet om at noe skjer. Klimaet er i endring og sannsynligheten for at det er vår skyld er i følge FNs klimapanel ’svært stor’. Dermed står vi overfor to hovedutfordringer: Vi må tilpasse oss klimaendringen samtidig som vi bekjempe den. Den første utfordringen betyr at vi må forberede oss på mer regn og mindre vinter – eller var det omvendt? Den andre utfordringen betyr at vi må slippe ut mindre klimagasser.

Selv om FNs klimapanel i 2007-rapporten – den fjerde i rekken – er enda sikrere på at klimaendringen er menneskeskapte, er de imidlertid mer usikre på konsekvensene. Anslaget for fremtidige temperaturøkninger er både lavere og høyere enn i rapporten som kom seks år tidligere. Konsekvensene kan altså bli mindre eller større enn tidligere spådd. Slik sett kan man jo håpe på det beste. På samme måte som vi betaler forsikring mot at huset vårt brenner ned og at bilen havarerer, bør vi imidlertid også forsikre oss mot fremtidige klimaendringer.

Men hvordan skal vi forsikre oss? To spørsmål melder seg: Hva skal vi gjøre? og Hvem skal gjøre det? Det første spørsmålet er nokså greit. Vi vet hva vi bør gjøre. Det andre er verre. Hvem skal lede an?

Er det vi som forbrukere som skal ta jobben, eller skal vi overlate dette til våre folkevalgte? Sagt på en annen måte: finner vi løsningen på klimaproblemene i handlekurven eller er det ved valgurnen den viktigste avgjørelsen blir tatt?

Spørsmålet er like gammelt som det er vanskelig å besvare. I bunn og grunn handler det om hvorvidt vi er frie individer eller viljesløse amøber styrt av omgivelsene? Sannsynligvis er noen det ene og noen det andre, men de fleste av oss begge deler. Spørsmålet er imidlertid viktig fordi svaret sier noe om hvem som skal gå foran i kampen mot klimaproblemene spesielt og et bedre miljø generelt.

Denne diskusjonen har pågått i lang tid innenfor miljøbevegelsen. Da miljøforkjemperen Erik Dammann for mer enn 30 år siden bidro til å forløse Fremtiden i Våre Hender, var det individets livsstilsvalg som ble presentert som selve kongeveien til et bedre miljø. Filosofen Arne Næss stod derimot fast på sine anbefalinger om nødvendige strukturelle endringer. Senere kan det se ut som om de begge endret syn. Dammann var sentral da Forum for systemdebatt ble opprettet våren 1998, mens Arne Næss skrev stadig mer om betydningen av det indre. Om det er ny livsstil eller radikale endringer i selve samfunnsstrukturen som må til, er det altså uenigheter om. Likevel har nok miljøbevegelsens hatt hovedfokus på strukturendinger.

Dette synet fikk imidlertid konkurranse da ’den grønne forbrukeren’ dukket opp på 80-tallet og forbrukermakt ble det nye mantraet. John Elkingtons The Green Consumer og ikke minst The Green Consumer Supermarket Shopping Guide gav den nødvendige teoretiske og praktiske legitimitet. Mange vil nok gi ny-liberalismen skylda for denne utviklingen, men det er også mulig å se en annen grunn. I løpet av 80-åra endret nemlig miljøproblemene karakter. Det var ikke lengre industriens og landbrukets produksjonsmetoder som skapte de største miljøproblemene, snarere var det økt bruk av produktene som gav grunn til bekymring. Miljøproblemene kom som en endeløs strøm bokstavlig talt rullende ut av fabrikkene. Slik sett var det absolutt grunn til å fokusere på forbrukernes rolle.

Samtidig har det blitt klart at den grønne forbrukeren har sine begrensninger, ikke minst fordi etterspørselen etter grønne produkter i beste fall er moderat. Like viktig er det at den enkelte er maktesløs når det gjelder å avgjøre hva som er miljøvennlige produkter. Er energikrevende lokalprodusert mat mer miljøvennlig enn mat som kommer med båt fra andre siden av kloden? Er halvfulle tog som får strøm fra danske atomkraftverk bedre enn fulle fly?

I dag ser det ut til å være en slags kald krig mellom forbrukerne og politikerne. Begge er væpnet med argumenter som setter den andre parten sjakk matt. Forbrukerne vil at politikerne skal få ut fingeren, mens politikernes trumfkort er manglende velgerstøtte.

Det blir imidlertid ikke bedre miljø før politikerne legger til rette for det. Det er vrient å overtale folk til å ta tog når det er raskere og billigere å fly, og selvfølgelig enda vanskeligere å overtale folk til å ta en buss som ikke kommer. Samtidig er det en fallitterklæring dersom våre individuelle valg ikke betyr noe. For vi er ikke viljesløse amøber. Vi har i oss evnen til å endre samfunnet dersom vi virkelig vil.

Problemet den enkelte står overfor er imidlertid at ens egne handlinger blir så puslete dersom ikke også andre gjør sin del. La meg derfor foreslå en avtale mellom forbrukere og politikere – en samfunnskontrakt om man vil. Begge parter forplikter seg slik at den gode viljen på begge sider kan utløses istedenfor at vi venter på at den andre skal ta første skritt.

Kontrakten inneholder en forpliktende klausul for henholdsvis forbrukere og politikere. Mens forbrukerne skal endre atferd, skal politikerne tilrettelegge. Skal kontrakten ha noen verdi, må imidlertid atferdsendringer og tilretteleggingstiltak være vesentlige. Dog bør alle være varsom med å legge lista for høyt. Dersom en av partene ikke holder sine forpliktelser i henhold til kontrakten, er den andre parten uten videre løslatt fra sine forpliktelser.

Den enkelte forbruker forplikter seg i henhold til kontrakten å gjennomføre tre klimatiltak hvert år. Det får være opp til den enkelte hva disse tiltakene skal være. Skal man kjøpe ny bil, kan man for eksempel kjøpe en som bruker en halvliter på mila fremfor en som bruker 0,8. Der og da gjør man en beslutning som betyr at man over bilens levetid sparer 7000 liter drivstoff eller nær 17 tonn av klimagassen CO2. Eller hva med å ta buss, sykle eller gå til jobben en dag i uka? Eventuelt kan man droppe et kjøttmåltid per uke og være nøye med ikke å kaste mat. Mulighetene er uendelige.

Som en motytelse forplikter politikerne seg til å gjennomføre sine tre årlige klimatiltak. Også politikerne får velge fritt hva de vil gjøre, men skal kontrakten være meningsfull må det samordnes med forbrukernes tiltak. Kanskje årlige tema? Et åpenbart første tiltak må være å opprette en lett tilgjengelig database for hva som faktisk betyr noe. Jeg mener det er svært viktig at denne basen bygges opp og administreres av et uavhengig og upolitisk fagmiljø. Kanskje kan Statistisk Sentralbyrå eller Forbrukerrådet fungere som modell? Ellers bør alle tiltak være av en slik art at de bidrar til å gjøre det rasjonelt for den enkelte å opptre klimavennlig. Hva med gratis kollektivtransport i Oslo?

Kontrakten hviler på en grunnleggende forutsetning, nemlig at vi alle vil at noe skal gjøres. Uten denne viljen står vi igjen med håpet om at det sikkert går bra til slutt likevel. Kanskje gjør det også det, men vil vi virkelig ta den sjansen?

(Innlegget har tidligere vært publisert som kronikk i Dagbladet.)