"Bolig, Biff og Bil"

Mens miljøproblemene på 60- og 70-tallet i hovedsak var knyttet til utslipp av giftstoffer og kjemikalier, er det i dag nødvendig å fokusere på husholdningenes forbruk - og da særlig det vi uhøytydelig kan kalle "de tre B'er": bolig, biff og bil. Miljøproblemene flyttes nemlig fra produksjonsstedene til forbruk av disse B'ene. I den sammenhengen kan den moderne husholdning betegnes som en ”middels stor kjemikaliebedrift” og ”en mellomstor transportbedrift”.

I 1961 utgav den amerikanske biologen Rachel Carson den meget omtalte boken the Silent Spring. Her beskrev hun en verden hvor fuglene ikke lenger sang om våren, fordi de hadde bukket under for den økende bruken av giftstoffer mot ugress og skadeinsekter innenfor landbruket. Forurensningsproblemene skulle imidlertid vise seg ikke å være avgrenset til landbruket. På en lang rekke områder ble man nå klar over alvoret i situasjonen. Også i Norge dukket problemene opp. I Vettismorki ved Årdal står det i dag tusenvis av døde trær som et dystert monument over Norsk Hydros utslipp av fluorgasser gjennom en årrekke.

For de fleste – vel og merke i hovedsak i de industrialiserte landene – hadde flere tiår med industrialisering og økonomisk vekst fremstått som selve symbolet på fremskritt og økt velferd. Det ble imidlertid nå klart for stadig flere at denne medaljen også hadde en bakside. The Silent Spring ble dermed en alvorlig tankevekker for mange. Landbrukets intensive bruk av miljøgifter hadde sin pris. Det samme hadde den økende industrialiseringen i andre samfunnssektorer. Boken utløste en omfattende interesse for miljø og miljøspørsmål i store deler av den vestlige verden. Blant annet kan det nevnes at også den norsk filosofen Arne Næss fører mye av sitt engasjement på miljøområdet tilbake til Rachel Carsons banebrytende arbeider.

I kjølvannet av den oppblomstrende interessen for miljøproblemene, fulgte nå viktige begivenheter i tur og orden: Det europeiske naturvernåret i 1970, ny naturvernlov i 1970 og endelig oppretting av Miljøverndepartementet i 1972. Samme år ble den første internasjonale miljøkonferansen i FN-regi gjennomført i Stockholm, med deltakelse fra 113 land.

40 år etter The Silent Spring er det fremdeles stor oppmerksomhet rundt miljøspørsmål. Mye av arbeidet med miljøspørsmål er i dag forankret i begrepet bærekraftig utvikling. Begrepet dukket for alvor opp på den internasjonale dagsorden i 1987 gjennom FN-rapporten Vår felles fremtid, et arbeid som ble ledet av Gro Harlem Brundtland. Rapporten var FNs svar på hvor-dan vi kan møte trusselen fra de økende miljøproblemene.

Det har imidlertid skjedd to viktige endringer på disse 40 årene. For det første har selve miljøproblemene endret karakter. Den gang var fokus nokså ensidig rettet mot få, større og lett avgrensbare punktkilder. Det enkelte punkt kunne være et industrianlegg, en industripipe eller enden av et avløpsrør. Selv om problemene kunne være alvorlige nok, visste man hvor årsaken lå og kunne etter hvert ta de nødvendige forhåndsregler. I dag har vi en situasjon som i større grad kjennetegnes av diffuse kilder. Disse er mange, små, spredte og vanskelig avgrensbare. Et typisk eksempel er transportsektoren. Å finne effektive løsninger på diffuse kilder, stiller oss overfor andre utfordringer enn tekniske løsninger på tradisjonelle punktkildeproblemer. Vi må utforme helt andre virkemidler og rette oppmerksomheten mot andre deler av samfunnet.

Overgangen fra punktkilder til spredte og diffuse kilder, leder over til et annet viktig poeng. Fokus flyttes fra produksjonsstedene til forbruk av produktene. Et eksempel på denne utviklingen er utslipp av hydrokarboner i Vest-Europa. Kun 3 prosent av utslippene kommer fra raffineriene der hydrokarbonene produseres. De resterende 97 prosentene kommer rullende ut av fabrikkportene i form av maling, rengjøringsmiddel, lim etc. På samme måte er det med bilkjøring. Det er kun 20 % av energibruken til en vanlig personbils livsløp, som går med til bygging og destruering. Hele 80 prosent av energibruken er knyttet til forbruket av bensin. Denne utviklingen krever en økt vektlegging på miljøproblemer forårsaket av økt privat forbruk.

Dette leder frem til den andre viktige endringen som har skjedd siden 60-tallet. Tyngdepunktet har forskjøvet seg fra industri og produksjon til husholdninger og forbruk. I følge Statistisk Sentralbyrå sine forbruksundersøkelser bruker i dag hver nordmann i gjennomsnitt vel fem ganger så mye til boligformål, og åtte og en halv gang så mye til transportformål som i 1958. Den moderne husholdning kan dermed betegnes som en ”middels stor kjemikaliebedrift” og ”en mellomstor transportbedrift”.

Det er imidlertid først viktig å være klar over at ikke alle deler av det private forbruket er like problematiske, sett fra et miljøstandpunkt. Om vi bruker pengene våre på reiser, restaurantbesøk eller klær, har det ulike konsekvenser for natur og miljø. Vi har identifisert tre særlig problematiske områder. Kort kan de oppsummeres i det vi litt uhøytidelig kan kalle de ”tre B’er”: Bolig, biff og bil. Til sammen legger disse tre kategoriene beslag på rundt tre firedeler av Norges forbruk av energi, materialer og landarealer. Det er med andre ord her vi må rette innsatsen hvis vi skal ha noen forhåpninger om å realisere en bærekraftig utvikling.

Hva er det så som først og fremst påvirker de tre B’er? Noen svar kjenner vi. For det første er det viktig hvordan vi utformer og lokaliserer våre boliger. Store eneboliger med lang avstand til arbeidsplasser, butikker og kollektivtransport, er en energikrevende boform. Dette kan høres opplagt ut, men bildet er noe mer komplisert. Det er ting i vårt materiale som kan tyde på at nettopp disse husholdningene har et mindre hektisk ferie- og fritidsmønster. Mer strøm i boligene og større utgifter til bil, har de utvilsomt, men også færre flyreiser. I den sammenheng er det viktig å være klar over at en sydentur er like energikrevende som å varme opp en bolig et helt år. Å presse alle inn i små og konsentrerte boenheter i store og kompakte byer, er dermed ikke nødvendigvis det smarteste vi gjør, iallfall ikke ut fra miljøhensyn. Her trengs det mer kunnskap om forholdene mellom det vi kan kalle hverdagsforbruk og fritidsforbruk.

For det andre er selvfølgelig økonomi viktig. Har man mye penger, har man mer til forbruk. Det er imidlertid ikke slik at økt inntekt nødvendigvis fører til økte miljøproblemer. I et forskningsprosjekt i Nederland ble en rekke husholdninger gitt en ekstra inntekt over en treårsperiode. Samtidig fikk de tilgang på informasjon om alle energi- og miljømessige konsekvenser av sitt eget forbruk. Husholdningenes forbruk økte, men samtidig reduserte de sitt energiforbruk. De kombinerte med andre ord økonomisk vekst med redusert energiforbruk. Liknende forhold finner vi i vårt materiale. Hvorvidt dette lar seg gjennomføre på et nasjonalt nivå, gjenstår det å se.

Endelig er det slik at husholdningenes holdninger til miljø- og forbruksspørsmål i liten grad er styrende for omfanget av de tre B’er. Også de miljøbevisste skal på jobb, i barnehagen, på skitur med ungene og ikke minst til Thailand og andre eksotiske reisemål i feriene. Dessverre vil man vel kanskje si, fordi nettopp en bevissthet omkring miljøspørsmål i mange sammenhenger trekkes frem som selve kongeveien til en bærekraftig utviking.

Imidlertid vil det være helt galt å trekke den konklusjon at det er uvesentlig hva den enkelte mener, og de holdningene han eller hun har. Jeg bare påpeker at ansvaret for å bringe oss inn i en mer bærekraftig utvikling, er en for stor oppgave å legge kun på den enkelte. Kunnskap om miljøproblemer er derimot vesentlig for å få legitimitet til de store og strukturelle grep som må tas. Det kreves en kollektiv innsats. Men å sette vår lit til enkeltindividet alene, er i denne sammenheng å håpe på for mye.

(Innlegget har tidligere vært publisert som kronikk i Bergens Tidende)