Kan noen skaffe oss to nye jordkloder, takk!

Vi trenger alle landarealer for å leve. Arealer til å produsere mat, klær, boliger og veier. Dessuten trenger vi arealer som kan ta seg av våre utslipp og avfall. Summen av alle disse arealene blir ganske stor for hver og en av oss. Faktisk trenger en nordmann i gjennomsnitt nær åtte fotballbaner for at vi skal leve som vi gjør. Jordkloden blir imidlertid ikke større, så hvis alle verdens innbyggere gjør krav på det samme som oss nordmenn, vil vi snart trenge flere kloder…

Begrepet økologisk fotavtrykk ble innført i begynnelsen av 1990-tallet av kanadiske forskere som studerte byers arealbehov. Metoden baserer seg på den enkle forutsetningen at mennesker trenger arealer for å leve. Vi trenger areal for å produsere mat, klær, tømmer, elektrisitet og biobrensel. Vi trenger arealer for å bygge veier, boliger, kontorer, parkeringsplasser og jernbaner. Og ikke minst trenger vi arealer for at naturen skal ta imot og absorbere våre utslipp og avfall. Summen av disse arealene utgjør vårt økologiske fotavtrykk.

Det økologiske fotavtrykket består av mange ulike former for arealer. Det vanlig å operere med i alt seks ulike arealkategorier. Det er dyrkbar mark, beiteområder, skog, produktive sjøarealer, bebygde områder og såkalte energiland. Energiland kan for eksempel være de skogarealene som er nødvendige for å absorberer CO2-utslipp fra bruk av bensin, diesel og fy-ringsolje. Eller det kan være de arealene som trengs for å produsere energi fra forbybare kilder.

Hvor stort er det økologiske fotavtrykket til for eksempel en gjennomsnittlig nordmann? I boken Sharing Nature’s Interest (Chambers, Simmons and Wackernagel) har en gruppe forskere beregnet det økologiske fotavtrykket til gjennomsnittsmennesker i 52 land verden over. På topp troner USA med et økologisk fotavtrykk per individ på 9,6 hektar, tilsvarende et areal på rundt 14 fotballbaner! En gjennomsnittlig innbygger i Bangladesh må på sin side klare seg med én fotballbane, mens de fattigste i dette landet knapt har området innenfor sekstenmeteren å boltre seg på. Vi som lever i Norge trenger også atskillig rom. Riktignok ikke så mye som amerikanerne, men et areal på 5,5 hektar plasserer oss trygt blant de mest arealkrevende. Vi snakker om ikke mindre enn 8 fotballbaner per nordmann.

Som sagt er det ikke spesielt sjokkerende at USA ligger høyt på listen over de som legger beslag på mesteparten av våre naturressurser. Det er heller ikke overraskende at land som India, Bangladesh og Etiopia kommer særdeles dårlig ut. At vi i Norden som vanlig havner på en medaljeplass har vi da også visst om lenge. Det som derimot er interessant her, og som kanskje vil være nytt for mange, er en sammenlikning av hva vi faktisk har av produktive arealer på vår klode. De tidligere nevnte forskerne har beregnet størrelsen på det biologisk produktive arealet som er tilgjengelige for hver og en av oss. Dette arealet er beregnet til rundt 2 hektar per person. Det innebærer følgende: Hvis vi fastholder at vi i Norge trenger 5,5 hektar per person, og samtidig aksepterer at alle verdens innbyggere bør ha noe i nærheten av det samme som oss (hvilket jo er rettferdig), trenger vi snarest to nye jordkloder!

Metoden fungerer altså som en vekker og minner oss på at vi lever i en endelig verden. Beregningene over viser også at vi bør lære oss å leve på mindre arealer enn det vi gjør i dag. Hvordan skal vi få til det? Tar vi for oss en husholdning er det slik at husholdningens økologiske fotavtrykk er avhengig både av omfanget og av sammensetningen av forbruket. En kan altså påvirke størrelsen på det økologiske fotavtrykket både gjennom å forbruke mindre og forbruke annerledes. En rekke undersøkelser tyder på at tre forbrukskategorier fremstår som særlig arealkrevende. Mat, bolig og transport utgjør til sammen nær 80 prosent av en husholdnings økologiske fotavtrykk. Den som ønsker å gjøre noe med sitt fotavtrykk kommer altså ikke utenom disse tre.

Mat er et vanskelig område. De fleste av oss kan ikke spise særlig mindre enn det vi gjør. Løsningen blir å spise annerledes. Det er fullt mulig å velge en meny som innebærer mindre belastninger på natur og miljø, dvs. et mindre økologisk fotavtrykk, enn en annen meny. Det er for eksempel mye som tyder på at et stort kjøttforbruk er arealkrevende, i den forstand at store arealer må settes av til beitemark og fôrproduksjon. Det er også slik at lokale produkter innebærer mindre transport, og dermed behov for mindre skogsarealer for å binde opp utslip-pene av CO2 som denne transporten medfører.

Når det gjelder bolig og transport kan man komme langt gjennom bevisst areal- og boligplanlegging. I Norges Forskningsråd sitt program Bærekraftig produksjon og forbruk har forskere beregnet det gjennomsnittlige øko-logiske fotavtrykket til nær 1000 husholdninger i Førde, Stavanger og Oslo-området. Beregningene er basert på opplysninger om husholdningenes forbruk av strøm og ved, forbruk i forbindelse med oppussing, innredning og vedlikehold av boligen og ikke minst reiser med bil, buss, fly og tog i hverdag og i fritid. Målsetningen har vært å undersøke om det er noen bosituasjonen som kan knyttes til lave økologiske fotavtrykk for husholdningen. Med andre ord: hvor bor de med det minste fotavtrykket?

Analysene tyder på at de som bor i Førde har et mindre økologisk fotavtrykk enn de som bor i Oslo-området. Årsaken til det er først og fremst at folk som bor i hovedstadsregionen gjør mer bruk av bilen i forbindelse med ferie- og fritidsaktiviteter. Folk som bor i mindre byer og tettsteder som Førde, kjører nok mye bil i hverdagen, men når de har fri holder de seg mer hjemme. Ellers tyder analysene på at det å bygge tett og sentrumsnært innebærer klare fordeler i forhold til et utbyggingsmønster som baserer seg på spredt bosetting og byspredning. I sum betyr dette at planleggere som ønsker å bidra til å redusere husholdningens økologiske fotavtrykk, må søke å utvikle relativt små byer og tettsteder med tett og konsentrert bebyggelse. For de større byene vi allerede har må vi utvikle mindre og konsentrerte bysentra innenfor byens grenser.

Økologiske fotavtrykk gir muligheter for anvendelse i mange sammenhenger. Det viktigste budskapet som metoden gir, er imidlertid en advarsel til oss i den rike delen av verden om at vi lever på en jordklode som ikke tåler hva som helst. Det er begrensninger av hva den kan levere oss av varer og tjenester og samtidig ta i mot av utslipp og avfall. Arealene er gitt og det er opp til oss å forvalte dem i samsvar med målet om en bærekraftig utvikling. Dagens arealfordeling innebærer en urettferdighet i forhold til de som ikke har våre muligheter, og det medfører belastninger på natur og miljø som i mange tilfeller overskrider tålegrensen. Vi nordmenn, i alle fall de fleste av oss, lever kort og godt på for stor fot!

(Innlegget har tidligere stått som kronikk i Adresseavisa)