Miljø og Det Gode Liv

Skal miljøforkjempere nå frem med sitt viktige budskap må de slutte å blande sammen viktige miljøargumenter med verdiladede påstander om hva som er det gode liv. Forhåpentligvis kan vi etter hvert bli enige om hva som er bra for miljøet – hva som er det gode liv mener jeg imidlertid vi skal overlate til den enkelte!


Hva skal til for å øke interessen for miljøspørsmål? Spørsmålet er viktig, fordi en allmenn aksept for at det er verdt å kjempe for et bedre miljø er avgjørende i kampen mot klimaendringer eller tap av biologisk mangfold.

Forestillingen om modige politikere som tar upopulære grep for et bedre miljø har jeg derimot mindre tro på. For det første fordi de antageligvis får et kort liv i politikken, noe som er den straffen demokratiet gir politikere som er i utakt med folkedypet. For det andre fordi jeg tror at upopulære grep kan skape negative holdninger som igjen vanskeliggjør miljøarbeidet på lengre sikt.

Det betyr ikke at politikere skal sitte med hendene i fanget og vente på at velgervinden skal snu. På avgrensede områder kan de med hell få til viktige endringer. Når det gjelder de vesentlige endringene som må til for å komme for eksempel klimaendringene til livs må imidlertid politikeren ha støtte av velgere som aksepterer eller til og med krever endringer.

Hvordan endre folks holdninger og få aksept for at et bedre miljø er verdt å kjempe for? En opphetet radiodebatt om lokalisering av et hyttefelt gjorde det klart for meg hva man ikke bør gjøre. En statlig miljøbyråkrat mente at det burde legges opp til et tett felt for å unngå for store inngrep i det sårbare fjellområdet. Den svært uenige lokalpolitikeren fikk en vanskelig jobb fordi et motargument måtte ta utgangspunkt i at miljøspørsmål ikke er så viktige.

Men han slapp lett unna. Miljøbyråkraten fulgte nemlig opp med et tilleggsargument. I korthet gikk det ut på at mennesker er sosial vesener som liker tett omgang med andre og at tett hyttebygging derfor var å foretrekke. På det tidspunktet ble debatten vunnet av lokalpolitikeren. For han var det bare å legge til: Skal staten bestemme hvordan folk liker å tilbringe fritiden sin også nå?

Miljøbyråkraten gjorde en avgjørende feil ved å blande sammen argumenter om hva som er bra for miljøet og hva som er det gode liv. Denne sammenblandingen av argumenter når sitt høydepunkt i debatten om økt privat forbruk (en av vår tids største miljøutfordringer) og det gode liv (hvor lykkelige vi er).

I Nordmenn og det gode liv viser professor Ottar Hellevik at økt privat forbruk slett ikke har gjort oss lykkeligere. Den engelske økonomen Richard Layard konstaterer derimot at økt forbruk gjør folk lykkeligere, men bare inntil et vist nivå – i England skal lykken visstnok ha nådd et høydepunkt i 1975. En økning av forbruket ut over dette nivået gjør derimot ikke folk lykkeligere. Det er imidlertid verdt å merke seg at verken Helleviks eller Layards studier gir tydelige indikasjoner på at økt forbruk gjør oss mer ulykkelige.

Hva innebærer dette for debatten om miljø og det gode liv? For det første er det i Norge, hvor vi for lengst har overskredet det forbruksnivå Layard beskriver, sannsynligvis ingen direkte sammenheng mellom privat forbruk og det gode liv. Det er altså ikke vitenskapelig grunnlag for å blande argumenter om hva som er bra for miljøet og hva som er det gode liv.

For det andre er det antageligvis ikke særlig strategisk lurt å blande disse argumentene fordi det så åpenbart strider mot svært manges virkelighetsoppfatning. Jeg har ennå til gode å se at noen har blitt ulykkelig av å skaffe seg enn ny TV, et par nye ski eller en flunkende ny SUV for den saks skyld. Jeg tviler også på at særlig mange blir mer lykkelig av å dyrke egne poteter, sykle til jobben eller gi hverandre håndmalte dorullkjerner til jul.

Jeg ønsker ikke å avskrive enhver kobling mellom miljø og det gode liv eller å raljere over de som føler at de blir mer lykkelige av å ta miljøhensyn. Poenget mitt er derimot at man må slutte å selge et viktig miljøbudskap forkledd som en generell lykkepille og veien til det gode liv. Snarere bør vi oppfordres til å ta miljøhensyn fordi vi lever i en verden med begrensede ressurser og som ser ut til å ha fått nok av vårt avfall og forurensende utslipp. Vi bør også oppfordres til å ta miljøhensyn fordi vårt høye forbruk bidrar til å redusere livsbetingelsene til verdens fattige, planter, dyr og fremtidige generasjoner.

I den politiske debatten dukker forholdet mellom miljø og lykke jevnlig opp. Enkelte hevder at kjølige budsjettdiskusjoner bør erstattes av en politikk som fokuserer på mer lykke og det gode liv. Jens Stoltenberg sa imidlertid for en tid tilbake at politikere skal bygge et dansegulv der folk selv får velge hva de vil danse. Det er jeg enig i. Forhåpentligvis blir vi etter hvert mange nok som krever at politikere også holder dansegulvet rent.

(Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten)