torsdag 5. januar 2012

Ja takk,begge deler?

Løsninger på miljøproblemer og bekjempelse av fattigdom konkurrerer daglig om vår oppmerksomhet. Problemene er nær oss og langt borte - både i tid og avstand. Hvordan i all verden skal vi klare å gå løs på alt dette? En måte er å tenke tverrfaglig og utradisjonelt. Kanskje kan miljø- og utviklingsforskere lære noe av
produktdesign?



Det er lørdag formiddag og jeg står og venter på grønt lys. Til venstre for meg sitter en sliten skikkelse urørlig på fortauet. Foran seg har han et kaffekrus med noen mynter i. På min høyre side står en far med en datter i
tenårene. De har på seg selvlysende vester med et rødt kors på magen. «Darfur» står det på bøssene de holder utstrakt mot meg. I motsetning til den urørlige skikkelsen til venstre, ser de rett på meg med et Mona-Lisa-likende smil. Verken den utkjørte skikkelsen eller det selvlysende paret sier noe, men det er ingen tvil om at de ber om min oppmerksomhet.

Jeg blir rammet av akutt usikkerhet og delvis handlingslammelse. Mens jeg mumler noen uforståelige og knapt
hørbare ord, fomler jeg i lommene og putter 40 kroner i kaffekruset. Og så er det heldigvis blitt grønt lys, og jeg langer ut. Jeg ser ikke til høyre en eneste gang før jeg er i sikkerhet på den andre siden av gaten. Med en
blanding av dårlig samvittighet og irritasjon over min egen mangel på evne til å håndtere situasjonen går jeg videre. Først hurtig, men så med stadig avtakende fart. . . .

Tilbake på mitt hjemmekontor tar jeg frem Finansdepartementets handlingsplan for bærekraftig utvikling -
Nasjonal Agenda 21. Her presenteres visjoner og verdier for en felles forståelse av et bærekraftig Norge. I
dokumentet står utfordringene i kø: energi og klima, transport, internasjonal handel, rettferdighet, miljø, U-landsgjeld og bedrifters samfunnsansvar for å nevne noen. Bærekraftig utvikling er et altså sammensatt begrep som omfatter en ønsket global samfunnsutvikling hvor nær sagt alle gode formål skal inkluderes i en helhet.

Videre leser jeg at et bærekraftig Norge er avhengig av en bevisstgjøring av befolkningen om de helt nødvendige oppgaver vi står overfor. Det skal «tilrettelegges for bred deltakelse, en kontinuerlig og åpen dialog og kommunikasjon mellom alle samfunnsaktører.» For enkeltmennesket innebærer det at de må engasjere seg og bidra med sitt til at visjonen kan omformes til handling. Ingen liten oppgave.

I lyskrysset denne formiddagen ble jeg rammet at det som filosofen Arne Næss i Økologi, samfunn og livsstil fra 1971 omtaler som et «likerettsprinsipp.» Manglende identifisering fører til likegyldighet og gjør at det vi ser på lang avstand og ikke synes å angå oss i beste fall får bakgrunnskarakter. Vi har altså lettere for å rette oppmerksomheten og vår hjelpsomhet til det som er nært, umiddelbart og der vi tydelig ser sammenhengen mellom det vi gjør og konsekvensene av våre handlinger. Det gjelder både i miljø- og utviklingsspørsmål. Dermed kjemper klimaproblemer, verdens fattige og ikke minst de fattiges barnebarn, en ulik kamp om oppmerksomhet med lokal luftforurensning og norsk ny-fattigdom.

Dette kan kanskje forklare noe av den manglende evne og vilje vi har til å bedre på de vanskeligstiltes kår i land som ligger langt fra oss og på utfordringer som ligger langt frem i tid. Relativt sett mindre problemer som er nære både i tid og avstand, vinner derfor over de store problemene som er langt unna oss og som kanskje ikke dukker opp før om 20 år. I anstendighetens navn er det imidlertid viktig å tenke gjennom dette og søke å utlikne styrkeforholdet mellom det nære og det fjerne.

Her må de tradisjonelle miljø- og utviklingsaktørene innen forskning og byråkrati tenke nytt og gå nye veier for å finne løsninger. Gjennom tverrfaglighet kan man utløse nye fruktbare måter å finne løsninger på fastlåste problemer. Da må miljøforskere, transportforskere, moralfilosofer, produktdesignere, religionsvitere og arkitekter gis muligheten til å se hverandre nærmere i kortene. Spørsmålet vi stiller hverandre og oss selv må være: Hva kan vi lære ved å se problemene fra nye perspektiver?

For eksempel spør vi om miljø- og utviklingsforskeren kan lære noe av produktdesign. Et viktig prinsipp i
produktdesign er å gå møtet mellom menneske og teknologi nærmere etter i sømmene. Det handler altså ikke
bare ikke om å lage et produkt som skal løse et problem. Det er et avgjørende suksesskriterium at dette møtet mellom menneske og produkt skal bli vellykket. Blant produktdesignere finnes det derfor mange psykologer, noe som slett ikke er så overraskende. De trenger å vite hva som rører seg inne i våre hoder når vi står overfor en vaskemaskin, en bilradio eller en pc.Hva om vi nå anvendte noe av den kunnskapen som gjennom mange år her er utviklet på et annet møte: møtet mellom mennesker og de utfordringer vi står overfor når det gjelder miljø og utvikling?

Tidligere sjef i Hewlett-Packard, Donald A. Norman, kan gi oss hjelp på veien. I boka The design of Everyday Things lanserer han syv prinsipper for å omforme vanskelige oppgaver til enkle. Prinsipp nummer tre handler om å gjøre ting synlige og lage bro mellom motivasjon, utførelse og effekt. Er det samsvar mellom det man ønsker å oppnå, det man faktisk gjør og de konsekvenser som følger?

Det må gjøres tydelig hvordan den enkelte kan bidra gjennom sine handlinger. Enda viktigere er det at effektene av handlingene må være synlige og tydelige. Det må være mulig nokså raskt å gi en vurdering av om den gjennomførte handling er i tråd med de intensjoner vi hadde med handlingen.

Jeg hadde nok en mistanke om hva mine 40 kroner gikk til. Uansett så var effekten nokså umiddelbar.
Konsekvensene av å fylle bøssene påskrevet «Darfur» er langt mer uklar. De er heller ikke direkte synlige for
meg. Her må gapet mellom handling og konsekvens fylles. En kobling mellom fagfolk som jobber med
henholdsvis produktdesign og bærekraftig utvikling kan kanskje bidra til å fylle gapet.

Tilbake til lørdag formiddag. Jeg står helt stille nå og stirrer tilsynelatende tanketomt ut i luften. I virkeligheten  ser jeg innover i meg selv og tenker så det knaker. Hva skal jeg gjøre? Plutselig snur jeg meg fort og småløper tilbake til lyskrysset. Der lyser det heldigvis fremdeles i selvlysende gult. Med en rask bevegelse dytter jeg en rød seddel ned i boksen som på ny holdes frem mot meg. Og denne gangen er det ikke Mona Lisas underfundige lukkede munn som møter meg, men hvite tenner i brede smil.

Fornøyd konstaterer jeg at vi likevel kan forholde oss til flere oppgaver. På et vis fungerte altså likevel møtet
mellom handling og problem denne dagen. Men det var mer på tross av enn på grunn av møtets karakter.

(Innlegget er tidligere publisert i Adressavisa)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar